Refleksjoner om relasjoner og tid

I begynnelsen ser du bare én vei. Som liten er det noen få personer du alltid vender deg mot. De som holder hånden din, tørker tårene dine og vet hvordan du liker brødskiva di. Kjærligheten er enkel, grenseløs og selvfølgelig. Du sier «jeg elsker deg» uten å tenke over hva det betyr, for du kjenner det i hele kroppen.

Så kommer årene som snur alt på hodet. Du vil være din egen. Trekke deg bort, bryte deg fri. De du før lente deg mot, blir plutselig noen du hever stemmen til. En du synes maser. En du trenger avstand fra. Det er ikke feil, det er en del av reisen. Vi må løsrive oss for å finne ut hvem vi er.

Etter hvert som livet går videre, skjer det noe. Du bygger ditt eget. Kanskje får du barn selv. Kanskje møter du motgang. Kanskje står du alene og savner noen som forstår deg uten at du må forklare alt. Og da, nesten uten at du merker det, snur blikket seg igjen. Du ser tilbake. Og du ser klarere. Du skjønner hvor mye omsorg som lå i det du en gang tok for gitt. Du skjønner hvor mye som ble gitt, og hvor lite du rakk å si takk for.

Det er da du begynner å lengte etter det enkle. Etter hjem. Etter noen som kjenner deg uten filter. Etter stemmen du vokste opp med.

Og du tenker: «Jeg håper jeg får beholde deg lenge.»

De fleste kjenner seg igjen i denne kurven Ikke nødvendigvis ord for ord, men i følelsen bak. Avstand og nærhet. Friksjon og trygghet. Frihet og savn. Vi starter livet med blikket vendt oppover, mot den som alltid var der. Etter hvert snur vi oss utover, og kanskje også innover. Men ofte må vi gå et stykke før vi snur oss tilbake og forstår hvor mye en omsorgsperson egentlig betydde.

Tid er ikke garantert

Det er lett å tro at de viktige relasjonene i livet alltid vil være der. At det alltid vil være tid. Men det er ikke sånn livet fungerer. Ingen av oss vet hvor mange samtaler vi har igjen. Hvor mange middager. Hvor mange klemmer. Hvor mange øyeblikk med latter, frustrasjon eller stillhet.

Mange av oss vokser opp med omsorgspersoner vi tar for gitt. Som barn er det naturlig, vi trenger at noen er der, og vi antar at de alltid vil være det. Som tenåringer tar vi avstand for å finne oss selv. Som unge voksne prøver vi å bygge noe eget. Og plutselig, en dag, innser vi hvor mye det forholdet har betydd. Hvor mye det fortsatt betyr.

Og for noen er ikke historien like rett frem. Kanskje var relasjonen komplisert. Kanskje var tryggheten fraværende. Kanskje er det nettopp derfor minnene og refleksjonene sitter ekstra dypt.

Et lite dytt i riktig retning

Dette er ikke en moralpreken. Det er bare en vennlig påminnelse. Om å sende en melding. Ta en telefon. Holde litt lenger rundt noen du er glad i. Ikke vente til det passer perfekt. Ikke vente til det er for sent.

Det handler ikke om å late som alt har vært enkelt. Det handler om å anerkjenne betydningen av de som var der, på godt og vondt, og hva det gjør med oss.

For én dag kommer det en siste gang. Det vet du. Og det vet jeg.

Så kanskje i dag er dagen for å vise at du bryr deg. Ikke med store ord. Bare med litt tid. Litt nærhet. Litt ekte tilstedeværelse. Litt mot.

Du trenger ikke vente på en anledning

Du har kanskje bare én omsorgsperson som virkelig var der da du trengte det. Kanskje flere. Kanskje noen du mistet for tidlig. Kanskje noen du har et komplisert forhold til. Kanskje savner du noen du aldri fikk bli ordentlig kjent med. Kanskje du er i ferd med å bli den personen for noen andre.

Uansett: De formet deg. Og relasjoner kan utvikles, uansett hvor i livet du er.

Hva kan du gjøre i dag?

• Si takk, også om det er lenge siden sist.
• Still et spørsmål du aldri har turt å stille.
• Lytt uten å avbryte eller forsøke å fikse.
• Gjenoppta kontakten hvis det føles riktig.
• Skriv ned et minne du ikke vil miste.
• Del et bilde, en tanke, en følelse.

Det er ikke alltid lett. Men det er alltid verdifullt.

Ta vare på relasjonene mens de fortsatt er levende.

Det er ikke sikkert du får en ny sjanse.