Ting du bør unngå på LinkedIn for å være mer ekte

LinkedIn kan være skikkelig bra.

En plass for å dele, lære og bygge ekte relasjoner. I teorien, i hvert fall.

Men noen ganger føles det mer som et slags digitalt talentshow for de vellykkede og velformulerte. En konkurranse i å si mest mulig med flest mulig floskler, helst mens du stirrer tankefullt ut av et vindu i svart-hvitt. Som om alle plutselig har funnet meningen med livet, midt i et morgenmøte med PowerPoint, croissanter og kaffesøl. Jeg skal være helt ærlig, jeg blir både inspirert og litt matt. Det er som å snuble inn på et seminar du ikke meldte deg på, hver gang du logger inn.

Og vet du hva, jeg har gjort mange av de samme tingene selv. Jeg har lagt ut innlegg som var litt for glansa, brukt jobbtitler som hørtes mer ut som kreative skriveøvelser enn faktiske yrker, og latt meg rive med av algoritmejaget. Det er lett å glemme at det finnes et menneske bak profilen. En som av og til tviler, bommer eller bare har en helt vanlig dag.

Derfor denne listen. Ikke som et regelverk, men som en liten samling av gjentagelser, floskler og LinkedIn-ritualer som kanskje, bare kanskje, noen av oss kunne tatt en pause fra. En slags overlevelsesguide for deg som vil være litt mindre polert og litt mer ekte. Og litt morsommere å følge. Kanskje til og med litt sarkastisk.

Her er:

25 ting du (kanskje) bør unngå på LinkedIn

Hvis du har lyst til å bli husket som et menneske, ikke bare som en merkevare i dress.

Å være «ydmyk og beæret» i hvert innlegg
Du fikk en ny jobb. Det er lov å være stolt. Du trenger ikke late som det var et uhell, som om du snublet inn på direktørkontoret, skled i en PowerPoint, og ble tilbudt stillingen ved en glipp. Vi vet begge at du sendte 36 søknader og pugget intervjuet i dusjen.
Å gjøre alt til en «reise»
Ikke alle karriereendringer er som en spirituell pilegrimsferd gjennom 40 dager i ørkenen. Noen ganger byttet du bare jobb fordi du kjedet deg, eller fordi den forrige sjefen din hadde ukontrollert begeistring for «mandagsmøter». Ingen grunn til å lage manus til en HBO-serie.
Å skrive som en blanding av Tony Robbins og Dalai Lama
Store ord betyr lite hvis de ikke er dine egne. Noen ganger holder det med: «Dette var lærerikt.» Du trenger ikke avslutte hvert innlegg med en metafor om fjell, flammer eller indre kraft. Du skal ikke holde sermonien på TEDx Hønefoss.
Å bruke titler ingen skjønner
«People Whisperer»? «Head of Growth Magic»? Hvis moren din ikke forstår hva du gjør, hvordan skal kunden din da klare det? Du leder kanskje ikke superhelter, men det ser slik ut på profilen. Dette er ikke Marvel Studios og LinkedIn Cinematic Universe.
Å avslutte hvert innlegg med «Hva tenker du?»
Et ekte spørsmål krever ekte nysgjerrighet. Ikke bruk det som et trylleformular for algoritmen. Spesielt ikke etter 17 avsnitt med monolog, der du egentlig ikke vil vite hva noen tenker, du bare vil ha klikk.
Å skrive romaner om jobbskifte
Folk heier på deg, men de trenger ikke hele livshistorien fra barndommen. Du byttet jobb, det er helt topp, men vi trenger ikke flashbacks til da du mistet fotballfinalen i sjette klasse. Du startet ikke en ny religion, du fikk ny arbeidsgiver.
Å bruke kaffekoppen som ledelsesmetafor
Du tok en kaffe. Det var hyggelig. Ikke alt trenger å symbolisere empati, trygghet og dypt lederskap. Noen ganger er en latte bare en latte. Ikke en metafor for relasjonskompetanse og psykologisk trygghet.
Å romantisere 80-timers uker
Vi skjønner at du elsker jobben din. Men dette er ikke en konkurranse i å sove minst eller jobbe til du besvimer. Du bygger ikke en rakett til Mars, du lager en presentasjon om Q2-tall. Og vi andre vil gjerne se familien vår også.
Å poste svart-hvitt-bilder i dyp refleksjon
Motlys og tankefulle blikk ut av vinduet er flott. Men nå ser det ut som du venter på å gi ut debutalbumet ditt, ikke skrive en refleksjon om onboarding. Skal du synge eller onboarde?
Å bruke AI uten å rydde opp etterpå
Hvis teksten din høres ut som den er skrevet av en veldig stiv HR-robot fra 2037, les gjennom og få det til å høres ut som deg. Eller i det minste som et menneske. ChatGPT er en assistent, ikke en spøkelsesforfatter fra fremtiden.
Å «snuble over» egne prestasjoner
«Jeg skulle bare hente kaffe, men endte opp med å vinne pris og bli headhuntet til Silicon Valley.» Ingen tråkker tilfeldig inn i suksess. Du ramlet ikke opp på scenen og ble kåret til årets leder. Det er ikke troverdig. Bare si at du er flink.
Å gjøre barna dine til karriere-coacher
«Sønnen min på tre spurte: Pappa, er du en god leder?» Nei. Han ville ha yoghurt. La barna få være barn, ikke konsulenter med bleier. De tenker ikke på teamdynamikk.
Å oversvømme feeden med «5 tips for suksess»-innlegg
Drikk vann. Sov. Vær snill. Vi vet det. Det er ikke en ny TED-talk, det er basic menneskelighet. Du er ikke den første som oppdaget vannflasker og nattesøvn.
Å tagge hele panelet og frokostbuffeten Du var på seminar. Du trenger ikke tagge alle som delte en croissant med deg, spesielt ikke juskartongen. LinkedIn er ikke et navneskilt på hotellfrokosten.
Å dele inspirerende sitater som aldri ble sagt
Steve Jobs sa mye smart. Men neppe akkurat det der. Hvis det er for perfekt, er det som oftest funnet på av en motivational bot med caps lock. Og Gandhi hadde neppe meninger om KPI-er.
Å bruke 17 emojis og 8 hashtags på rad
Du er ikke tante Gerd. Litt mindre er ofte mye mer. Og nei, det blir ikke mer synlighet av å bruke hashtag #LinkedIn #Business #Leadership #Gratitude #Inspo #Growth #Coffee #YOLO. Det blir bare… mye.
Å late som hvert innlegg er en TED-talk
Noen ganger er det nok å bare si det du mener. Alt trenger ikke pakkes inn som om det skal fremføres på en scene med headset-mikrofon og stående applaus. Du holder ikke keynoten på World Economic Forum.
Å skrive refleksjoner som egentlig er salgsplakater
Hvis det hele ender med en rabattkode eller en e-bok, så si det heller rett ut. Vi tåler ærlighet. Vi tåler ikke å bli lurt. Ikke pakk inn reklame som livsvisdom.
Å glemme at du ikke må poste hver dag
Stillhet er ikke et tegn på at du har mislyktes. Det kan også bety at du tenker først, og poster etterpå. Tenk det. En revolusjonerende idé. Du trenger ikke å være på hele tiden for å være synlig.
Å dele historier som ikke helt stemmer
Pynting på sannheten er fristende. Men vi merker når ting blir for bra. Hvis du reddet hele prosjektet med et whiteboard og en inspirerende tale, så gjorde du kanskje ikke det. Det er greit å være vanlig også.
Å overforklare floskler som om de er visdom
«Folk først», «Vi må snakke om psykisk helse». Ja. Men snakk da. Ikke bare skriv det med mellomrom mellom hvert ord. Handling > ord.
Å være en selvutnevnt LinkedIn-coach etter tre innlegg
Bygg litt erfaring før du begynner å belære andre. Det gir troverdighet. Og litt mindre cringe. Det holder ikke å ha fått 12 likes og en kommentar fra moren din.
Å avslutte refleksjonen med salgslenke og kontaktinfo
«Dette minnet meg om viktigheten av relasjoner. Apropos, her er kurset mitt.» Vi ser deg. Og vi klikker ikke. Ikke lureri, takk.
Å gjøre hver minste ting til innhold
Du tok bussen. Du holdt et foredrag. Alt trenger ikke bli en innsikt. Noe kan bare få være… livet. Ufiltrert, uinnrammet og usponsa. Det er faktisk lov å ikke dokumentere alt.
Å være for flink hele tiden
Folk liker folk. Ikke fasader. Del også det som gikk skeis. Der ligger ofte de beste historiene. Og de beste kommentarene. Litt mer tabber, litt mindre triumf.

Vi har alle vært der.

Postet litt for stort, skrevet litt for langt, prøvd litt for hardt. Og det er greit. Noen ganger trenger man bare å få det ut. Andre ganger handler det om å finne tonen sin. Finne tilbake til stemmen som faktisk ligner på deg, ikke på en selvutnevnt inspirator i dress og caps lock.

For det finnes ingen fasit her inne. Ingen perfekt formel. Men jeg tror flere hadde fått mer igjen for å være litt mindre perfekte, og litt mer ekte. Og kanskje også litt mer morsomme. Litt mer… menneske.

Har du noen gjengangere du kunne lagt til?

Kanskje vi burde laget en bingo? Eller vent… det har vi jo gjort. Stay tuned.