Troen på å være betydningsfull i et stort univers

Du er ikke liten. Du er her.

Noen ganger føles det som hele universet er rigget for å minne deg på hvor ubetydelig du er. Størrelsen på galaksene, tyngden i nyhetene, tempoet i arbeidslivet. Alt suser forbi, og du står der med frostrøyk i lufta og prøver å rekke neste avtale før lyset går.

Det er lett å tro på det da. At du ikke betyr noe. At det ikke spiller noen rolle hva du gjør, tenker, føler. At du bare er en bitteliten passasjer i et stort maskineri som durer videre uansett. Og det høres til og med vitenskapelig ut. Som en slags nøktern erkjennelse, du er bare et støvkorn på et blått korn, svevende i et tomrom.

Men det er ikke hele sannheten.

For inni deg finnes det noe som ikke kan måles i kilometer eller kilogram. Noe som får deg til å stanse midt i veien fordi månen er ekstra klar. Noe som gjør at du kjenner med hele kroppen når noen sier akkurat det du trengte å høre. Eller når noen ikke gjør det.

Og det rare er, jo mer du tror du er liten, jo mindre tør du å strekke deg ut. Du venter med å si det du tenker. Du trykker ikke «publiser». Du holder tilbake omsorgen, ideene, undringen. Og dermed blir du faktisk mindre, ikke i verdi, men i virkning.

Men her er noe å tenke på:

Et frø kan være like lite som et støvkorn. Likevel kan det sprekke gjennom asfalt. En mygg kan ødelegge nattesøvnen til et helt jaktlag. Og noen ganger er det nok at én person lytter, for at en annens dag skal snu.

Så hva skjer hvis du heller begynner å tro på at du er et slags møtepunkt?

Mellom stoff og bevissthet. Mellom nåtid og fortid. Mellom alt du bærer og alt du ennå ikke vet at du kan gi.

Hva skjer hvis du lar det bety noe at du er akkurat her, akkurat nå?

At det er dine øyne som ser lyset. Dine hender som kan rydde, skrive, trøste. Ditt nærvær som gjør rommet annerledes. Ikke magisk. Ikke perfekt. Bare annerledes. Fordi du er i det.

Det er ikke et spørsmål om du er liten. Du er liten. Vi alle er det, på én målestokk.

Men på en annen målestokk er du altfor stor til å ignoreres.

Så kanskje handler det ikke om å tenke større, rope høyere eller bli sett av flere. Kanskje handler det om å vite at du allerede er et sted som aldri vil finnes igjen, og spørre:

Hva vil jeg gjøre med det?

Hva vokser i meg akkurat nå, som kanskje kan sprekke gjennom det harde?

Hva kjenner jeg, som kan bli til handling?

Hva ser jeg, som jeg ikke kan la være å ta vare på?

Og om ikke annet, hvem kan jeg være et lunt sted for akkurat i dag?