Jeg savner videobutikken

Det gir ikke spesielt mye mening. Utvalget var dårligere, du måtte fysisk dra dit, filmen du ville se var ofte leid ut, og når du endelig hadde fått tak i noe, måtte du huske å levere det tilbake. Streaming er bedre på nesten alle målbare områder. Likevel kan jeg savne videobutikken.

Det samme gjelder CD-plater. Papirkart. Fasttelefon. TV-programmer som begynte på bestemte klokkeslett. Teknologi som objektivt sett var tregere, dummere og mindre praktisk enn det vi har nå. Det er fristende å avfeie hele følelsen som nostalgi. Alt var bedre før, bortsett fra bilen, medisinen, tannlegen, internett og omtrent alt annet. Men jeg tror det finnes noe mer interessant her. Jeg tror ikke jeg savner den gamle teknologien. Jeg tror jeg savner noen av begrensningene.

Når valget allerede var tatt

Når du hadde leid én film, så du den filmen. Når du hadde kjøpt en plate, hørte du på den platen. Når du dro på ferie med et kamera med 24 bilder, tok du ikke 700 nesten identiske bilder av en solnedgang. Du hadde 24 forsøk. Det gjorde noe med oppmerksomheten.

Den gamle teknologien tok mange valg for oss, gjerne fordi den rett og slett ikke kunne annet enn å begrense seg. TV-programmet begynte klokken ni. Butikken stengte seks. Telefonen hang i gangen. Kameraet hadde ikke uendelig lagringsplass. Hvis du bommet på avkjøringen, måtte du finne et sted å snu og prøve igjen. Det var mer friksjon i hverdagen. Mye av den var irriterende. Vi har brukt enorme mengder tid og oppfinnsomhet på å fjerne den, og det bør vi være glade for. Jeg har ingen planer om å bytte Google Maps mot en NAF bok som aldri fikk plass i hanskerommet.

Likevel skjer det noe når nesten alle begrensninger forsvinner. Hver gang teknologien fjerner en hindring, gir den oss ofte et nytt valg. Netflix har tusenvis av filmer. Spotify har nesten all musikk. YouTube har mer innhold enn jeg rekker å se på flere liv. Nettbutikker er alltid åpne. Telefonen er alltid tilgjengelig. Kameraet går aldri tomt på film. Du kan jobbe, handle, se, høre, lese og svare på alt, nesten hele tiden. Det høres ut som frihet, og mye av det er nettopp det. Men frihet har en litt kjedelig bakside: Du må velge.

Hele verden, rett i sofaen

Jeg har flere ganger brukt lengre tid på å velge noe å se enn på selve episoden jeg endte opp med. Det er vanskelig å føle seg særlig avansert i et slikt øyeblikk. Her sitter jeg med tilgang til en stor del av menneskehetens samlede kultur, og klarer ikke bestemme meg for om jeg skal se en britisk krimserie eller noe om folk som pusser opp små hytter i Wales.

Vi har fått mer tilgang enn noen generasjon før oss. Samtidig har vi fått mer ansvar for å sortere. Det gjelder ikke bare underholdning. Det gjelder mat, klær, reiser, karriere, informasjon, trening, investeringer, nyheter, partner, bolig, skolevalg og omtrent alt annet som har klart å få en sammenligningstjeneste. Vi har brukt mye av historien på å skaffe oss flere muligheter. Det var riktig. Flere valg kan bety mer frihet, mindre tvang og større mulighet til å leve på egne premisser. Men flere valg betyr også flere ting du kan velge feil.

Når butikken hadde to typer kaffe, kjøpte du en av dem. Når du står foran en vegg med lysbrent, mørkbrent, økologisk, vasket, naturlig prosessert, enkeltopprinnelse og mikrobrent kaffe fra høyder du ikke visste kaffe kunne dyrkes på, blir plutselig morgenkaffen et lite identitetsprosjekt. Det er lett å le av dette. Jeg gjør det selv. Men jeg tror det sier noe større om hvordan vi har bygget livet. Vi ønsket oss frihet fra begrensningene. Nå må vi lære oss å leve med friheten.

Det er bare ikke hele bildet. Samtidig som vi har fått flere valg, har vi bygget systemer som velger stadig mer på våre vegne. Spotify vet hvilken sang som kommer etter denne før du gjør det selv. Netflix har som regel allerede bestemt hvilken film som ligger øverst når du åpner appen. Nettbutikken har en mening om hva du burde kjøpt sammen med det du nettopp la i handlekurven. Vi har altså både mer valgfrihet og mer skjult sortering enn før. Det er en merkelig kombinasjon. Utvalget har eksplodert, men mye av det vi faktisk ser, er fortsatt sortert før det når oss. Forskjellen er at videobutikkens hylle var synlig. Algoritmens hylle er det ikke alltid.

Det var ikke bedre før

Det er viktig å si dette før teksten begynner å lukte for mye av VHS og varm kakao.

Det var ikke bedre før. Jeg savner ikke å møte opp i banken for å betale regninger. Jeg savner ikke å vente tre uker på et brev. Jeg savner ikke å ringe et sted og håpe at noen var hjemme. Jeg savner heller ikke papirbaserte leksikon som allerede var utdaterte da de kom i hus, eller den delen av 90-tallet hvor en internettforbindelse kunne okkupere telefonlinjen og lage lyder som om kjøkkenet forsøkte å kontakte en sovjetisk satellitt.

Teknologi har gjort livet enklere på utallige måter. Den har gitt flere mennesker tilgang til kunnskap, kultur, kommunikasjon, arbeid og tjenester som tidligere var vanskelige eller utilgjengelige. Jeg ville ikke byttet bort det. Så dette er ikke et argument for å gå tilbake. Spørsmålet er heller om vi mistet noe samtidig som vi fjernet det tungvinte.

For effektivisering har en tendens til å se på friksjon som et problem. Hvis noe kan gå raskere, enklere og mer sømløst, er det som regel målet. Færre klikk. Kortere ventetid. Mer tilgjengelighet. Mer personalisering. Mindre motstand. Det fungerer fantastisk når jeg skal betale en regning. Jeg er ikke sikker på om det fungerer like godt på hele livet.

Litt motstand gjorde noe med oppmerksomheten

Da du kjøpte en CD-plate, var det større sjanse for at du hørte hele albumet, rett og slett fordi det var den musikken du hadde akkurat da, ikke fordi du plutselig var et bedre menneske med dypere kulturell forståelse. Noen sanger var gode med én gang. Andre trengte fem gjennomlyttinger. En sang du først hoppet over kunne bli favoritten etter en måned. Formatet tvang deg ikke til å like den, men det ga den tid til å bli kjent.

Nå kan du hoppe videre etter fem sekunder. Det er ikke bare utvalget som har endret seg. Forholdet mellom oss og det vi velger har også endret seg. Når neste mulighet alltid er tilgjengelig, blir terskelen lavere for å forlate det som ikke umiddelbart fungerer. Det gjelder musikk, filmer og artikler. Kanskje mennesker også.

Jeg skal være forsiktig med å gjøre dette til en stor diagnose av samtiden. Folk ga opp bøker før TikTok også. Og det var sikkert noen som stod i videobutikken i 1997 og brukte 45 minutter på å velge mellom to Jean-Claude Van Damme-filmer. Men jeg merker det på meg selv. Tilgjengeligheten gjør meg utålmodig. Hvis en serie ikke griper meg raskt nok, finnes det hundre andre. Hvis en artikkel virker litt lang, ligger noe kortere ett trykk unna. Hvis jeg ikke husker noe, trenger jeg ikke nødvendigvis prøve. Jeg kan slå det opp.

Det er praktisk. Samtidig er det mulig at noen av de gamle begrensningene ga trening i egenskaper vi fortsatt trenger, som tålmodighet, hukommelse, oppmerksomhet og evnen til å bli værende litt lenger enn den første impulsen tilsier. Muligheten til å forlate noe når som helst former nok måten vi møter det på, ikke bare hva vi velger å se ferdig.

Vi har flyttet arbeidet

Teknologien fjerner arbeid, men den fjerner det ikke alltid helt. Noen ganger flytter den det. Videobutikken gjorde utvalget lite, men da var jobben ferdig når du kom hjem. Streaming gjør utvalget enormt, men nå må du være din egen programredaktør hver kveld. Plateselskapet, radioen og platebutikken bestemte mye av hva du kunne høre. Det var begrensende. Spotify åpnet døra. Nå må du selv orientere deg i et bibliotek så stort at du aldri kan få oversikt.

Avisen valgte hvilke saker som kom på trykk. Det hadde åpenbare svakheter. Internett ga oss flere kilder og flere stemmer. Nå må vi i større grad gjøre kildevurderingen selv, samtidig som vi blir presentert for mer informasjon enn vi kan håndtere. Og siden ingen av oss har tid til å sortere alt, lar vi ofte algoritmer, søkemotorer, venner, redaksjoner og tilfeldigheter gjøre en del av jobben likevel.

Det gamle systemet tok valg fra oss. Det nye gir oss flere av dem, men ikke nødvendigvis full kontroll over hvilke valg som faktisk havner foran oss. Det er kanskje derfor det av og til kan føles behagelig når noen andre bestemmer. Vi ønsker fortsatt frihet, bare ikke nødvendigvis frihet til å bruke den på alt. Jeg vil gjerne bestemme hva jeg skal gjøre med livet mitt. Jeg er mindre sikker på om jeg vil bruke ti minutter på å velge tannkrem.

Kanskje begrensninger ikke alltid er fienden

Jeg har begynt å bli mer interessert i frivillige begrensninger. Ikke som selvdisiplin for selvdisiplinens skyld. Jeg har ingen ambisjon om å gjøre livet unødvendig vanskelig for å bygge karakter. Det finnes nok av ting som er vanskelige uten at jeg trenger å begynne å vaske klær for hånd. Men noen ganger hjelper begrensninger oss å bestemme oss.

Én bok på nattbordet. Én serie om gangen. Telefonen i et annet rom. Et tidspunkt hvor arbeidsdagen faktisk er slutt. Et kamera man lar ligge i lomma selv om solnedgangen er ganske fin. Disse reglene er ikke nødvendigvis riktige for alle, de er bare et forsøk på å se om frihet fungerer bedre når den har noen kanter.

Vi gjør dette allerede på mange områder. Vi setter budsjetter fordi penger ellers kan brukes på alt. Vi lager avtaler fordi tiden ellers kan brukes på alt. Vi lager regler i spill fordi et spill uten begrensninger ikke egentlig er et spill. Likevel snakker vi ofte som om færre begrensninger automatisk betyr et bedre liv. Jeg er ikke sikker lenger.

En fotballkamp hadde vært lite interessant hvis spillerne kunne ta ballen med hendene, løpe ut av banen og bestemme målet underveis. Det er reglene som gir spillet form. Noe av det samme gjelder kanskje oppmerksomheten vår. Hvis alt alltid er mulig, blir ingenting helt valgt.

Jeg vil fortsatt ikke ha videobutikken tilbake

Hvis noen åpnet en videobutikk i nærheten i morgen, hadde jeg sannsynligvis gått inn én gang av nostalgi, tatt et bilde og aldri leid noe.

Jeg vil ikke ha tilbake dårligere teknologi. Jeg vil heller ikke ha færre muligheter fordi noen andre har bestemt at det er best for meg. Jeg vil gjerne ha internett, streaming, smarttelefon og kart som vet hvor jeg er. Jeg liker at jeg kan høre nesten hvilken som helst sang jeg kommer på i løpet av sekunder.

Men kanskje vi trenger å slutte å behandle alle begrensninger som feil som venter på å bli fjernet. Når alt blir tilgjengelig, oppstår det et nytt arbeid: å velge bort, lukke noe, bli værende og godta at andre muligheter fortsatt finnes uten at vi trenger å undersøke dem først.

Det er ikke VHS-kassetten, fasttelefonen eller papirkartet jeg savner. Det er at valget allerede var tatt.