Den 24. mars 2026 løp jeg omtrent tre kilometer på flata i Stjørdal. Det var en runde jeg hadde brukt noen år tidligere, og jeg visste omtrent hvor lang tid jeg hadde brukt den gangen. Våren hadde akkurat rukket å rydde bort isen og snøen. Slik jeg husker det, var været litt ruskete, pusten rask og beina tyngre enn jeg skulle ønske.
Da jeg kom hjem, var jeg fornøyd med at jeg hadde gått ut, men også litt overrasket over hvor tungt det hadde vært. Tre kilometer var ingen stor prestasjon. Det var likevel langt nok til å bekrefte at formen hadde beveget seg i feil retning. Jeg åpnet Garmin og begynte å se på tallene, slik jeg gjerne gjør når jeg har bestemt meg for å forbedre noe. Jeg liker å finne ut hvordan ting fungerer, gjøre en endring og se om den virker. Når jeg først går i gang, bruker jeg ofte litt mer kraft enn situasjonen krever. Min bedre halvdel har flere ganger spurt hvorfor jeg må være så kompromissløs med mål jeg selv har funnet på. Det skjer jo ingenting om jeg ikke når dem. Hun har rett, men jeg gjør det likevel.
Noen må få det til å skje
Jeg har spilt fotball siden jeg var fem år. I store deler av livet har det vært den formen for trening som har holdt seg, også når andre aktiviteter har kommet og gått. Jeg har syklet, stått på ski og trent styrke i perioder, men fotballen var der som en fast del av uka. Jeg trengte ikke vurdere om jeg følte for å trene. Det var trening, og jeg møtte opp.
Jeg har aldri tenkt på meg selv som en som liker å løpe. På en fotballbane løper man hele tiden, men man tenker sjelden på det som løping. Ballen befinner seg et annet sted, og kroppen flytter seg dit. Noen ganger for å skape noe, andre ganger for å rette opp det man nettopp har rotet til. Når spillet er i gang, krever det hele oppmerksomheten. En dårlig dag på jobb, regninger som burde vært betalt, for lite søvn og alt som ellers kan bli liggende og dure i bakgrunnen, er borte. Først etterpå kommer det tilbake.
Det er denne formen for fravær jeg savner mest. På en løpetur følger tankene som regel med. Jeg kan rydde i dem, arbeide med dem eller overdøve dem med musikk, men jeg blir sjelden kvitt dem. Fotballen tok hele hodet i bruk og ga det samtidig fri.
De siste årene begynte treningene å komme mer ujevnt. Det var ikke én bestemt dag hvor laget sluttet å fungere. De faste tidene forsvant først. Så kom invitasjonene på ulike dager og tidspunkt. Mange hadde fått barn, noen jobbet skift, og stadig færre voksne menn klarte å være ledige samtidig. Noen treninger ble gjennomført, andre avlyst. Det gikk stadig lengre tid mellom hver gang, helt til fotballen hadde gått fra å være noe som skjedde hver uke, til noe som kanskje skjedde.
En trening ser enkel ut når du bare møter opp. Noen må likevel finne en bane, sende meldingene, telle svarene, ordne utstyr og prøve å få med de siste spillerne når det mangler to. Jeg hadde selv forsøkt å holde det gående en periode og visste hvor mye arbeid som lå bak. Så lenge noen fortsatt gjør jobben, er det lett å overse at den finnes.
I begynnelsen av januar kom en siste melding. Hvis ikke nok spillere meldte seg på, ville initiativet bli lagt ned. Andre kunne overta, men ingen gjorde det. Jeg syntes det var trist uten å være overrasket. Fotballen hadde vært på vei ut lenge. Likevel var det først da den forsvant helt at jeg oppdaget hvor mye jeg hadde overlatt til den. Den hadde gitt meg trening, et sosialt møtested og et tidspunkt jeg måtte forholde meg til. Alt jeg trengte å gjøre, var å møte opp med skoene.
Nå fantes ikke det tidspunktet lenger, og det var ingen som ventet på meg.
Tre kilometer
Form forsvinner heller ikke på én bestemt dag. Jeg hadde merket det på fotballbanen. Jeg ble raskere andpusten, klarte ikke holde samme tempo og ble stående mer stille enn før. Så lenge jeg fortsatt spilte av og til, kunne jeg fortelle meg selv at formen var grei. Jeg tok utgangspunkt i en kropp jeg husket, mens den jeg faktisk gikk rundt i, prøvde å korrigere meg.
Livet rundt treningen hadde endret seg. Hus, jobb og to barn tok plassen aktiviteter tidligere hadde fylt. Det opplevdes aldri som en beslutning. Jeg sluttet ikke formelt å sykle, stå på ski eller trene styrke. Jeg gjorde det bare sjeldnere, helt til det meste var borte.
Sommeren 2024 hadde en nabo utfordret meg til å løpe Trondheim halvmaraton. Jeg sa ja, og brakk stortåa på en fotballtrening kort tid senere. Resten av sommeren gikk jeg på krykker. Det tok flere måneder før det sluttet å gjøre vondt å løpe, og da foten endelig var klar, var fotballaget allerede på hell. Gjennom 2025 ble det lite aktivitet. Jeg tenkte fremdeles at formen var noenlunde i orden, sannsynligvis fordi forestillingen om meg selv ikke hadde fulgt helt med.
Da laget ble lagt ned i januar, ble fortsettelsen ganske enkel å se for seg. Dersom jeg ikke fant noe annet, ville formen fortsette samme vei. Utfordringen fra 2024 hadde heller ikke forsvunnet helt. Mot slutten av mars bestemte jeg meg for å prøve igjen.
Det var ingen stor hendelse som sendte meg ut den første kvelden. Våren var her, veiene var bare og den gamle runden lå fortsatt på samme sted. Jeg fant fram skoene og gikk ut. De første ukene hadde jeg sjelden særlig lyst. Hjernen fant gode grunner til å vente til neste dag. Været var litt feil, tidspunktet passet dårlig, og det fantes alltid noe annet som kunne gjøres først. Dørstokken tok arbeidet sitt alvorlig.
Jeg fortalte min bedre halvdel at jeg skulle løpe Trondheim halvmaraton. Det gjorde målet mer virkelig og litt vanskeligere å snike seg unna. Hun syntes det var fint at jeg ville komme i bedre form, men lurte etter hvert på hvorfor jeg bestandig måtte gå inn i slike prosjekter med alt jeg hadde. Hvorfor kunne jeg ikke gjøre noe litt? Jeg har ikke noe godt svar på det. Litt har aldri vært særlig lett å organisere.
Garmin ga meg noe å følge med på. Hver tur etterlot seg et spor, og etter noen uker begynte sporene å vise en forandring. Jeg løp lenger, og den samme runden ble lettere. Avstander som først virket store, ble etter hvert vanlige. Utover i mai kunne jeg kjenne forskjellen før jeg åpnet appen.
Samtidig hang forestillingen om meg selv igjen. Jeg var fortsatt en fotballspiller som hadde begynt å jogge fordi han burde komme i bedre form. Klokken registrerte den nye vanen før jeg selv hadde funnet et navn på den.
Den 23. juni sto jeg på trappa med løpeskoene på og bestemte meg for å prøve hele halvmaratondistansen. Jeg hadde laget en mulig rute i Garmin, men ikke bestemt meg for å bruke den akkurat den kvelden. Kroppen kjentes grei. Hvis det ble for tungt, kunne jeg gå hjem. Litt over to timer senere hadde jeg løpt hele distansen.
Det gikk bedre enn jeg hadde ventet. Fram til da hadde løpet i september vært noe som lå langt framme, stort nok til at jeg kunne tenke på det uten å måtte forholde meg til alle detaljene. Nå visste jeg at distansen var mulig. Etter hvert begynte Garmin og Strava å antyde at jeg kunne komme under 1 time og 50 minutter. Jeg var usikker på hvor mye tillit jeg skulle ha til et regnestykke laget av en klokke, men tallet ble værende i hodet.
Jeg satte målet til under 1.50.
Sommeren ga meg noen påminnelser om at kroppen ikke alltid er like interessert i målene mine. Under en kveldstur i skogen i Kristiansand tråkket jeg kraftig over på venstre fot flere ganger. Jeg har løse ankler etter mange år med fotball og er vant til at det skjer. Denne gangen var det verre. Jeg fortsatte turen og fikk smerter som fulgte meg gjennom resten av sommeren. Det ble færre og kortere løpeturer inn mot september, og jeg visste at forberedelsene ikke hadde blitt helt slik jeg hadde tenkt.
Jeg var likevel trygg på at jeg kunne fullføre. Det usikre var hva som ville skje dersom jeg forsøkte å løpe raskere enn jeg hadde gjort på trening. Jeg har vært aktiv i idrett hele livet og kjenner følelsen av å åpne for hardt. I begynnelsen kan kroppen være ganske medgjørlig. Den lar deg tro at planen er god og venter med innvendingene til du er for langt ute til å gjøre noe enkelt med dem.
Faen heller
De siste to dagene før løpet kjente jeg spenningen i kroppen. Jeg hadde løpt distansen to ganger og visste hva som ventet, men målet om 1.50 gjorde dette til noe annet. Jeg måtte holde et tempo som kjentes kontrollert i starten, samtidig som jeg visste at den vurderingen kunne vise seg å være fullstendig feil når jeg nærmet meg slutten. Det var det jeg var mest spent på. Ikke om jeg kunne komme meg rundt, men hvilket svar kroppen ville gi når den hadde fått femten eller atten kilometer på å tenke seg om.
Før start var det lange køer til toalettene. Jeg ventet så lenge jeg kunne, men måtte til slutt forlate køen for å rekke løpet. Da startskuddet gikk, hadde jeg allerede kjent en stund at jeg måtte på do. Jeg håpet kroppen skulle glemme det når vi kom i gang.
Det gjorde den ikke.
De første kilometerne gikk likevel fint. Jeg fant tempoet jeg hadde planlagt, og beina kjentes lette nok. Rundt meg fant folk plassene sine i feltet. Noen løp forbi, andre falt tilbake, og jeg forsøkte å la dem holde på uten å gjøre deres løp til mitt. Etter hvert kom magesmertene og luften. Jeg prøvde å finne en bevegelse som lot meg holde farten og samtidig beholde kontrollen over resten av kroppen. Det var en ubehagelig øvelse, og den varte betydelig lenger enn jeg hadde håpet.
Omtrent halvveis begynte beina å bli tyngre. Løypa steg svakt, pulsen fulgte etter, og for første gang tenkte jeg at målet kunne være satt for høyt. Det var ikke en dramatisk vegg. Mer en langsom mistanke om at tempoet jeg hadde valgt, kom til å koste mer enn jeg hadde råd til. Klokken viste fortsatt at jeg lå omtrent der jeg skulle, men den kunne bare fortelle hvor fort jeg hadde løpt. Den sa ingenting om hvor lenge jeg kunne fortsette.
Noen kilometer senere gikk løypa litt nedover. Pulsen roet seg, steget ble lettere og tvilen trakk seg tilbake. Jeg hadde opplevd det samme på trening. En dårlig periode kunne føles endelig mens den pågikk, før kroppen noen kilometer senere oppførte seg som om den aldri hadde ment det så alvorlig. Denne gangen lot jeg være å tolke bedringen som et løfte. Jeg fortsatte bare i samme tempo.
På vei mot Sluppenbrua forandret det seg igjen. Vi hadde startet i sentrum, løpt østover, snudd og passert tilbake gjennom byen. Nå bar det sørover, bort fra målområdet enda en gang. Jeg visste hvordan løypa gikk, men det var noe eget ved å se brua og veien opp på den andre siden etter omtrent femten kilometer. Stigningen var beskjeden. På dette tidspunktet virket den gjennomtenkt og personlig.
Beina hadde mistet det meste av lettheten. Jeg måtte arbeide for å holde tempoet, og avstanden tilbake til sentrum kjentes større enn den hadde sett ut på kartet. Idet jeg nærmet meg brua, tenkte jeg at dette ikke gikk lenger. Det var ingen analyse bak tanken. Kroppen var sliten, veien gikk oppover, og målstreken befant seg i feil retning.
Så tenkte jeg: Faen heller.
Jeg hadde ikke bestemt meg for å klare hele løpet akkurat da. Jeg bestemte meg bare for å komme over brua og opp på veien. Hvis kroppen fortsatt var tom der, fikk jeg forholde meg til det etterpå. Jeg forsøkte å holde steget rolig gjennom stigningen, mens klokken og pusten fortalte hver sin versjon av hvor mye kontroll jeg hadde.
På toppen flatet veien ut. Jeg fant igjen en rytme som var mulig å holde og begynte å telle ned. Sytten kilometer. Så atten. Tallene hadde fulgt meg gjennom hele sommeren, men nå var det bare ett av dem som betydde noe: hvor mye som var igjen.
Ved St. Olavs hospital svingte løypa ned til venstre. Elgeseter bru lå rett foran meg, og målområdet var like nedenfor den. Hadde løpet fulgt den korteste veien, kunne jeg ha vært ferdig ganske snart. I stedet vendte løypa tilbake langs elva, rundt Bakklandet og over Gamle Bybro. Jeg visste selvfølgelig at et halvmaraton måtte være langt nok. Akkurat da syntes jeg arrangørene kunne ha vist litt større fleksibilitet.
På denne omveien, med litt over to kilometer igjen, kjente jeg et napp i den ene leggen. Jeg kjente igjen varslet med en gang. Jeg forsøkte å roe bevegelsen uten å miste for mye fart, og noen steg senere kom det samme nappet i den andre leggen. Begge leggmusklene var på vei inn i krampe.
Resten av kroppen hadde vært tung lenge. Dette var annerledes. En krampe kunne stoppe løpet på ett steg, og hvert nytt steg kunne være det som utløste den. Jeg kortet ned bevegelsen og forsøkte å sette føttene roligere i bakken. Jeg tenkte ikke lenger på Sluppenbrua, magen eller hvor langt jeg hadde løpt siden mars. Oppmerksomheten holdt seg nede ved føttene. Det neste steget måtte fungere, og så fikk jeg se på det som kom etter.
Jeg hadde holdt måltempoet nesten hele veien. Tanken på å miste det nå var vanskeligere å godta enn smerten. Så lenge leggene bare varslet og ikke låste seg, fortsatte jeg. Gamle Bybro kom nærmere. Derfra var det fremdeles et lite stykke igjen, men byen begynte å ligne på et målområde igjen. Jeg turte fortsatt ikke åpne farten. Det handlet om å holde bevegelsen i gang uten å gi krampen det lille rykket den ventet på.
Jeg kom meg over målstreken og ble stående med hendene på knærne. Beina hadde holdt. Magen også, så vidt. Jeg fikk en medalje rundt halsen, tok to pappkopper med vann og gikk for å finne min bedre halvdel, guttene og min søster. De gratulerte meg, og det var godt å se dem i mengden.
Etterpå publiserte jeg et bilde av meg selv med medaljen rundt halsen og armene i været. Over bildet sto tiden. Det ser ut som avslutningen på en historie, og på ett vis er det det. Utfordringen jeg hadde sagt ja til i 2024, og som en brukket tå hadde utsatt, var gjennomført.
Da jeg gikk ut døra 24. mars, hadde jeg bestemt meg for at løping var den beste tilgjengelige løsningen på en dårlig kurve. Det var ingen favoritt. Før de første turene måtte jeg overtale meg selv med omtrent den samme beskjeden hver gang: Ja, det er kjipt å gå ut nå, men du har godt av det. Finn skoene. Kom deg av gårde.
