Du står med en kaffekopp i hånda på et arrangement der du knapt kjenner noen. Personen ved siden av deg ser like ledig ut som deg, men hodet er tomt for alt annet enn en løpende vurdering av hvor lenge det er sosialt forsvarlig å studere innholdsfortegnelsen på kaffepakken. Hva sier du?
Small talk blir lettere når du slutter å behandle den som en prøve i å være interessant. Jobben din er ikke å levere et glitrende åpningsnummer. Du skal bare gjøre det litt enklere for to mennesker å finne ut om det finnes noe å snakke videre om.
Small talk er en inngang, ikke målet
Derfor kan været være et helt greit sted å begynne, selv om ingen av dere har en brennende interesse for lavtrykk. Problemet oppstår først når samtalen blir stående ute i regnet. «For et vær» kan åpne kontakten. Det neste den andre sier, gir deg som regel et bedre sted å fortsette.
En god liten samtale beveger seg gjerne gjennom en enkel sløyfe: Du legger merke til noe dere deler, sier noe som er lett å svare på, plukker opp en detalj i svaret og gir litt tilbake fra deg selv. Så ser du om den andre vil ta en runde til.
[ILLUSTRASJON: En enkel samtalesløyfe med fem ledd: legg merke til noe → si noe → plukk opp svaret → del litt selv → les responsen. En åpen utgang fra siste ledd viser at samtalen enten kan fortsette eller avsluttes.]
Hvorfor åpningen føles verre enn samtalen
Det vanskeligste er ofte de få sekundene før noen sier noe. Du vet ikke om den andre er interessert, om spørsmålet virker dumt eller om forsøket ender i et kort svar etterfulgt av den typen stillhet som plutselig får alle lyder i rommet til å bli svært tydelige.
Forskning på samtaler mellom fremmede tyder på at vi ofte feilberegner dette. Folk forventer gjerne mindre interesse, mer ubehag og en dårligere opplevelse enn de faktisk får når de først begynner å snakke. Etter en samtale undervurderer vi også ofte hvor godt den andre likte oss. Det betyr ikke at alle ønsker kontakt, eller at enhver prat blir god. Det betyr bare at nervøsiteten din ikke er en særlig presis forhåndsanmeldelse.
Målet er derfor ikke å vente til du føler deg helt trygg. Den dagen kan være opptatt med andre ting. Gjør heller åpningen liten nok til at den tåler et nei, et kort svar eller litt famling.
Begynn med det som allerede finnes mellom dere
Den enkleste åpningen ligger ofte i situasjonen dere deler. Dere står i samme kø, venter på samme møte, sitter ved samme bord eller har akkurat hørt det samme foredraget. Da slipper du å trekke et spørsmål opp av hatten som en sosial tryllekunstner.
Du kan si:
-
«Det var mye folk her. Har du vært med på dette før?»
-
«Jeg prøver fortsatt å forstå kartet over møterommene. Har du funnet ut hvor vi skal etterpå?»
-
«Det var et interessant poeng om energibruk. Hva festet du deg mest ved?»
-
«Hvordan kjenner du de som arrangerer dette?»
Slike åpninger fungerer fordi de er lette å svare på og har en naturlig grunn til å bli sagt akkurat der. En innøvd replikk kan også starte en samtale, men hvis du bruker all oppmerksomheten på å huske den, har du mindre igjen til personen foran deg.
Sammenlign disse to åpningene:
«Hva jobber du med?»
«Jeg så at du snakket med en av innlederne. Jobber du også med dette temaet?»
Det første spørsmålet er helt vanlig og ofte brukbart. Det andre gir den andre en sammenheng og noe konkret å gripe tak i. Small talk blir sjelden bedre av mer originale spørsmål. Den blir bedre når spørsmålet passer til øyeblikket.
Følg svaret i stedet for å lete etter neste spørsmål
Mange samtaler stopper ikke fordi åpningen var dårlig, men fordi den som spurte allerede har begynt å lete etter neste spørsmål mens den andre svarer. Da blir praten en bunke løse spørsmål:
«Hvor kommer du fra?»
«Molde.»
«Hva jobber du med?»
«IT.»
«Har du barn?»
Det ligner en samtale på papiret, men kan kjennes som et skjema med kaffe. Prøv heller å bruke noe fra det siste svaret:
«Hvor kommer du fra?»
«Molde, men jeg har bodd i Trondheim noen år.»
«Hva var det som tok deg til Trondheim?»
Oppfølgingsspørsmål gjør en viktig ting: De viser at svaret faktisk fikk betydning for det som kom etterpå. Studier av samtaler har funnet at mennesker som stiller flere spørsmål, særlig oppfølgingsspørsmål, ofte blir oppfattet som mer lydhøre og bedre likt. Det betyr ikke at du skal øke spørsmålsproduksjonen til industrielt nivå. Ett spørsmål som vokser ut av svaret, gjør mer for kontakten enn tre spørsmål du hadde klare på forhånd.
Vil du øve mer på forskjellen mellom spørsmål som åpner, avklarer og følger opp, finner du flere konkrete grep i .
Gi den andre noe å snakke med
Å vise interesse betyr ikke at du skal gjøre deg selv usynlig. Hvis du bare stiller spørsmål, kan den andre bli sittende med alt ansvaret for innholdet og etter hvert lure på om du er nysgjerrig eller utfører en uformell bakgrunnssjekk.
Gi derfor litt tilbake. Ikke svar med en lengre historie som flytter hele samtalen over på deg, men legg inn en liten opplysning, erfaring eller reaksjon som den andre kan velge å gripe tak i:
«Hva var det som tok deg til Trondheim?»
«Jeg fikk jobb her etter studiene og ble værende.»
«Det kjenner jeg igjen. Jeg kom også hit gjennom jobb og oppdaget etter hvert at byen er vanskelig å forlate. Hva gjorde at du ble?»
Her skjer tre ting. Du anerkjenner svaret, deler noe som skaper litt gjensidighet og åpner for en ny retning. Samtalen får rytme fordi begge både spør og forteller.
Du trenger heller ikke holde deg på overflaten av frykt for å bli for personlig. Forskning viser at fremmede ofte forventer at litt dypere samtaler skal bli mer pinlige og mindre hyggelige enn de faktisk blir. Men dybde bør vokse fram, ikke bli sluppet ned i fanget på noen. Det er forskjell på å spørre «Hva liker du best ved jobben?» og å be en fremmed forklare sitt vanskeligste barndomsminne før kaffen har rukket å kjølne.
En enkel vei videre er å gå fra fakta til erfaring og derfra til vurdering. «Hva jobber du med?» kan bli til «Hvordan havnet du der?» og senere «Hva liker du best ved det?» Du går bare videre dersom svarene og kroppsspråket tyder på at den andre også vil det. Å handler nettopp om å justere kommunikasjonen etter mennesket og situasjonen, ikke bare følge din egen plan.
Legg merke til om den andre vil fortsette
En samtale er et samarbeid, og samarbeid kan ikke presses fram med god teknikk. Lange svar, egne spørsmål, blikkontakt og nye detaljer er ofte tegn på at den andre bidrar til å holde praten i gang. Gjentatte korte svar, blikk rundt i rommet, en kropp som vender seg bort eller manglende forsøk på å føre noe tilbake kan bety at personen vil avslutte. Det kan også bety sjenanse, travelhet eller at vedkommende prøver å huske hvor jakken ble lagt. Du trenger ikke stille diagnose. Bare gjør det lett å slippe ut.
Du kan roe ned med en kommentar i stedet for enda et spørsmål, eller avslutte vennlig: «Hyggelig å snakke med deg. Jeg skal hente litt mer kaffe før neste bolk.» Når den andre faktisk vil fortsette, vil det ofte komme et nytt spørsmål eller en ny opplysning. Hvis ikke, har dere hatt en kort og helt grei kontakt. Det er også et resultat.
Avslutt før du begynner å lete etter en nødutgang
Mange synes det er vanskeligere å avslutte enn å begynne. Forskning tyder på at mennesker ofte ønsker at en samtale skulle vare kortere eller lenger enn den faktisk gjør, uten at samtalepartneren merker det. Vi er ganske gode til å snakke og forbausende middelmådige til å samordne når vi er ferdige.
Du trenger ikke finne på en dramatisk grunn til å gå. En god avslutning gjør tre enkle ting: markerer at praten er over, anerkjenner møtet og sier hva du gjør videre.
-
«Hyggelig å bli kjent med deg. Jeg skal finne plassen min før det begynner.»
-
«Takk for praten. Jeg skal få sagt hei til et par andre også.»
-
«Det var interessant å høre om prosjektet. Kanskje vi snakkes senere.»
Hvis dere har funnet noe dere faktisk vil følge opp, kan du være konkret: «Send meg gjerne den rapporten du nevnte» eller «Skal vi koble oss på LinkedIn?» Men ikke gjør enhver hyggelig prat om til et framtidig gjøremål. Noen møter får være ferdige når de er ferdige.
Prøv selv: Tre små samtaler
Small talk blir ikke særlig mye lettere av at du forstår small talk. Du må gi deg selv noen små erfaringer å justere etter. Velg derfor tre situasjoner den neste uka der en kort prat er naturlig, for eksempel med noen i kaffekøen, en kollega du vanligvis bare hilser på eller en annen forelder mens dere venter.
Før hver samtale skriver du ned én rask forventning: Hvor ubehagelig tror du åpningen blir, og hvor god tror du samtalen blir, på en skala fra 1 til 5? Åpne med noe i situasjonen, still minst ett oppfølgingsspørsmål som bygger på svaret, og del én liten ting selv. Etterpå vurderer du de samme to spørsmålene på nytt. Noter også hvor samtalen løsnet eller stoppet.
Poenget er ikke å prestere bedre for hver gang. Du undersøker hva som faktisk skjer, i stedet for å la forestillingen på forhånd få siste ord. Kanskje oppdager du at åpningen er verre enn resten. Kanskje du stiller gode spørsmål, men deler for lite. Kanskje du blir så opptatt av hva du skal si videre at du ikke hører den mest interessante detaljen i svaret. Da vet du hva du kan prøve annerledes neste gang.
Når problemet egentlig er noe annet
Hvis du kommer i gang, men mister tråden fordi du planlegger neste replikk mens den andre snakker, er et bedre neste steg. Hvis small talk først og fremst føles kunstig fordi du møter mennesker med et skjult krav om å få noe ut av dem, kan hjelpe deg å rydde i hensikten.
Du trenger ikke bli personen som arbeider seg systematisk gjennom hele rommet. Det holder å gjøre terskelen inn i én samtale litt lavere, følge bedre med når den først er i gang og la begge få en enkel vei ut. Resten må dere finne ut av sammen.
Kildenotat
Artikkelen bygger blant annet på forskning om samtaler med fremmede, oppfølgingsspørsmål, gjensidig deling, dypere samtaler, etterfølgende vurderinger og hvordan samtaler avsluttes:
-
Epley og Schroeder (2014),
-
Huang mfl. (2017),
-
Boothby mfl. (2018),
-
Kardas, Kumar og Epley (2022),
-
Collins og Miller (1994),
-
Mastroianni mfl. (2021),
