Teknologiens hastighet og menneskets sårbarhet

Det finnes historier som setter seg fast i deg, ikke fordi de er sanne, men fordi de sier noe sant. En av dem er Roger Zelaznys roman Lord of Light fra 1967. En gruppe romfarere lander på en ny planet etter at Jorden er ødelagt, og der bygger de et samfunn. De første kolonistene holder på kunnskapen og teknologien for seg selv. For alle andre blir de opphøyde, nærmest guder. Deres makt er ikke guddommelig, men teknologisk. Og til slutt er det noen som prøver å bryte ned muren og dele sannheten, slik at alle kan få del i kraften og friheten.

I dag er det lett å se parallellen. Teknologien løper fra oss. Den har en fart vi knapt kan begripe. Den som ble født i 1940, levde i en verden med skrivemaskiner og radio. Den som ble født i 2000, vokste opp med internett, smarttelefoner og sosiale medier. Og allerede nå, i 2025, diskuterer vi kunstig intelligens som kan skrive, analysere, skape kunst og programmere bedre enn de fleste mennesker. Aldri før har generasjoner levd i virkeligheter så forskjellige, med så kort avstand mellom seg.

Farten vi ikke kan kontrollere

Se på tallene: Fra de første datamaskinene på 1940-tallet med bare noen få transistorer, til dagens brikker med over 40 milliarder. Fra oppdagelsen av DNA-strukturen på 1950-tallet til muligheten for å redigere gener på 2010-tallet. Utvikling som før tok århundrer, tar nå tiår. Det som før tok tiår, tar nå år. Denne akselerasjonen er ikke bare teknisk, den er eksistensiell.

Spørsmålet er: hvor går vi? Og hvem styrer egentlig? For mange føles det som om vi sitter i et kjøretøy uten sjåfør, en teknokapitalistisk maskin som bare øker farten. Vi vet ikke hvor den skal, men vi vet at vi ikke kan hoppe av.

Accelerationism, når farten blir en filosofi

Dette har gitt opphav til en idé som kalles accelerationism. Tanken er både mørk og fascinerende: at vi ikke skal bremse utviklingen, men snarere fremskynde den. At vi må kjøre rett mot veggen i stedet for å kjempe for å ta en sving. Noen ser på dette som en vei til frigjøring. Andre som en vei til undergang.

På venstresiden finnes drømmen om at teknologiens raske fremmarsj kan føre oss ut av kapitalismen, inn i en verden hvor maskiner gjør det kjedelige arbeidet og frigjør mennesker til å leve bedre liv. På høyresiden finnes ideen om at kapitalisme og teknologi er uatskillelige, og at vi uansett ender i en posthuman tilstand, hvor mennesker kanskje ikke lenger har en plass. I begge tilfeller er logikken den samme: ikke stopp, men skru opp tempoet.

Teknologi som gud

Kanskje er det dette som er vår tids største spørsmål. Er teknologi vår nye gud? Vi snakker om den som allmektig, allvitende, og for noen, en iboende god. Den skal redde oss, men kan like gjerne ødelegge oss. Akkurat som gudene i Zelaznys roman: det ser guddommelig ut, men under overflaten er det bare maskiner og makt.

Det er lett å bli blendet av fremskritt. Nye medisiner, kunstig intelligens som finner løsninger, maskiner som bygger raskere, skaper mer, forbinder mennesker på tvers av avstander. Alt dette er reelt og godt. Men samtidig vet vi at hver teknologi har en bakside. Den samme AI-en som kan diagnostisere sykdom, kan manipulere menneskers psyke. Den samme algoritmen som kan finne rettferdighet i data, kan brukes til overvåkning og kontroll. Teknologi er aldri en presis vannslange, det er alltid en flom.

En annerledes fremtid

Mark Fisher skrev en gang at det er lettere å forestille seg verdens ende enn å forestille seg slutten på kapitalismen. Kanskje er det slik vi har det i dag: vi klarer ikke å tenke oss en verden uten denne farten, uten dette kjøretøyet. Og kanskje er det derfor tanken om å akselerere til kollapsen kommer, fordi alternativet er utenkelig.

Men må det være sånn? Kanskje har vi faktisk en viss kontroll. Kanskje kan vi bremse. Kanskje kan vi styre. Kanskje kan vi snakke sammen og finne andre retninger. Ja, det er vanskelig. Kanskje naivt. Men er det ikke nettopp evnen til å reflektere, stoppe opp og justere kurs som har gjort oss til mennesker?

Hva gjør vi med alt dette?

Det første vi må erkjenne, er vår egen sårbarhet. Vi er feilbarlige, uvitende, fulle av begrensninger. Og teknologi forstørrer dette, den gjør vår dumhet like mye som vår klokskap større. Derfor må vi møte utviklingen med ydmykhet. Ikke med blind frykt, og heller ikke med blind begeistring.

Det andre er å forstå at fremtiden ikke bare er teknologisk. Den er også psykologisk. Hvordan vi tenker om oss selv, hva vi ønsker å være, hvilke verdier vi holder fast ved. Det er ikke nok å bygge kraftigere maskiner hvis vi ikke bygger klokere mennesker.

Kanskje bør vi, av og til, senke tempoet. Ikke alltid se opp og frem, men også ned og inn. Forstå at teknologi ikke gir oss mening i seg selv, den bare forstørrer den meningen vi allerede har, eller mangler. Det er vi som må fylle livet med innhold, ikke maskinene.

En stillere vei

Det finnes en ironi i dette: kanskje det mest radikale i vår tid er å bremse. Å stoppe opp, reflektere, og si: vi trenger ikke alltid mer, raskere, større. Vi trenger å vite hvorfor. Hvorfor vi bygger, hvorfor vi skaper, hvorfor vi akselererer.

For hvis vi ikke vet det, er det ikke vi som kjører maskinen. Da er vi bare passasjerer. Og kanskje, en dag, vil vi oppdage at ingen egentlig satt ved rattet.

Spørsmål til deg: Når du ser på den teknologiske utviklingen rundt deg – føler du at du har et valg? Eller opplever du, som mange andre, at vi alle bare sitter i et kjøretøy uten bremser? Kanskje det er nettopp i disse spørsmålene, og i vår evne til å stille dem, at håpet vårt finnes.