Mamma, jeg kommer hjem

Ozzy Osbourne ble symbolet på alt som var for mørkt, for høyt, for farlig – og nettopp derfor ble han elsket. Han endret ikke bare lyden av rock, men hva rock kunne være. Fra Black Sabbaths dystre riff til de såre balladene som Mama, I’m Coming Home, viste han oss at det harde og det sårbare kan leve side om side.

Nå er han borte. 76 år gammel. Familien forteller at han gikk bort omgitt av kjærlighet. Det føles riktig. For bak all støyen, sceneshowene og galskapen, lå det alltid et hjerte som banket hardt for de han elsket, og for musikken.

Denne teksten er ikke et klassisk minneord. Det er bare min måte å si at jeg forstår nå. Både hva han bar på – og hva mange av oss bærer på.

Jeg kommer hjem nå

Jeg visste ikke hva det var jeg løp fra. Bare at jeg måtte vekk.

Hjemme føltes trangt. Ikke fordi det var lite – selv om det var det også. Et lite kjøkken. Smale ganger. En stol som knirket når du reiste deg. Men det var ikke det jeg flykta fra.

Det var nærheten. Varmen. Den stille, alltid tilstedeværende kjærligheten som lå i veggene. Jeg forsto den ikke. Tålte den ikke. Den presset på. Gjorde det vanskelig å puste. Jeg ville noe annet. Noe jeg ikke engang kunne sette ord på. Bare bort.

Du sto i døråpningen da jeg dro. Sa ikke mye. Du hadde aldri vært en som trengte mange ord.

Blikket ditt var fast, men ikke hardt. Du så på meg som om du allerede visste hvordan det kom til å gå. Og at du hadde bestemt deg for å la det gå likevel.

Jeg tolket det som avstand. Som resignasjon. Jeg tok feil. Det var styrke. Det var kjærlighet i sin reneste form – den som slipper, uten å slutte å holde.

Jeg dro. Reiste langt. Lenger enn jeg hadde tenkt. Verden lå åpen, sulten. Og jeg ga den alt.

Jeg levde, opplevde, falt og reiste meg. Jobbet, festet, rotet det til. Fant noe. Mistet det på nytt. Mennesker kom og gikk. Netter som ble borte i støy. En uro som aldri slapp taket.

Jeg sa den kom fra barndommen. Men den kom fra savn.

Du ble borte mens jeg fortsatt var i bevegelse. Jeg dro ikke hjem. Klarte ikke. Sa til meg selv at du forsto. At det var greit. Men jeg visste at jeg ikke hadde sagt det som trengte å sies.

Aldri takk. Aldri at jeg så deg. Aldri at jeg skjønte hvor mye du bar. Jeg fortsatte videre, som om tid var noe jeg hadde mer av.

Nå ligger jeg her. Alt har blitt stille. Kroppen har slått seg til ro før hodet mitt gjorde det. Men nå henger det sammen.

Jeg puster langsommere. Tenker klarere. Og i stillheten ser jeg deg. Ikke som et minne, men som en sannhet. Du var der. Hele tiden. I blikket. I stemmen. I styrken jeg aldri forsto at jeg hadde fått fra deg.

Det tok et helt liv. Men jeg forstår nå. At alt du gjorde, gjorde du med kjærlighet. Ikke for å styre. Ikke for å holde meg tilbake. Men for å gi meg rom. Til å vokse. Til å mislykkes. Til å lete.

Du visste at jeg måtte gå for å finne ut av ting. Og du lot meg. Selv om det må ha gjort vondt.

Det var aldri svik. Det var hengivenhet. Den typen kjærlighet som bare en mor kan gi – og som et barn ofte ikke ser før det er for sent.

Og nå … nå er jeg klar.

Jeg skal dra igjen. Men denne gangen ikke bort. Ikke ut. Jeg drar hjem.

Ikke til huset. Ikke til kjøkkenet. Ikke til barndommens gater. Men til deg.

Jeg vet ikke hva som venter. Om det finnes noe der ute, etter dette. Men hvis det gjør det – og du er der – da kommer jeg nå.

Endelig. Stille. Og fullt og helt frem.

I mørket var det kjærlighet

Ozzy Osbourne levde et liv mange bare hører om i sanger. Han ropte, levde høyt, snublet, reiste seg, og bar med seg en rå, kompromissløs kjærlighet til musikken og menneskene rundt seg. Han var større enn de fleste forsto, og mer sårbar enn han selv kanskje innrømmet.

Denne teksten er ikke et forsøk på å si farvel på vegne av noen andre. Den er ikke skrevet for å oppsummere noe. Den er skrevet for å forstå.

For vi er mange som har vært ute lenge. Som har søkt, reist, ropt – og latt være å komme hjem. Ikke fordi vi ikke ville. Men fordi vi ikke helt visste hvordan.

Ozzy minnet oss på at det aldri er for sent å vende tilbake. At det går an å leve et helt liv på avstand, og likevel komme frem til noe ekte.

Takk, Ozzy. For musikken. For uroen. For styrken i det myke. Og for å vise oss at selv mørkets fyrste bare var en sønn som ville hjem.