Klubb-VM er ikke en feiring av fotball. Det er en maktdemonstrasjon

Bak det som markedsføres som en ny storhetstid for klubbfotball, skjuler det seg et spill som handler mer om penger og politikk enn sport. Her er hvorfor FIFA sitt nye Klubb-VM er mer bekymringsfullt enn festlig.

Sport eller show?

La oss starte med kvalifiseringssystemet. For deg som trodde dette handlet om å finne verdens beste klubb, er det verdt å se nærmere. Det hele fremstilles som en rettferdig og objektiv prosess, men systemet forteller en annen historie. Plassene er ikke gitt til de beste lagene akkurat nå, men til lag som gjorde det bra i Champions League for flere år siden. Chelsea, som vant i 2021, er med. Liverpool, som vant Premier League i 2025 og som er blant Europas mest prestisjetunge klubber, er ute.

Og dette er ikke et unntakstilfelle. Flere nasjonale mestere er ute i kulden, mens klubber som ikke har vunnet noe på årevis, får billett fordi de er del av et kommersielt attraktivt felt. Det er også en streng grense på maks to klubber per land, uansett hvor mange som faktisk kvalifiserer på sportslig grunnlag. Dette gjør at ligaer med mange sterke lag, som Premier League, La Liga eller Serie A, blir kunstig begrenset. Samtidig kan klubber som Red Bull Salzburg komme inn bakveien fordi de har samlet nok UEFA-koeffisient-poeng over tid, selv om de knapt regnes blant Europas 20 beste klubber akkurat nå.

Konsekvensen er at det skapes en turnering som på papiret skal krone verdens beste klubb, men som i praksis er satt sammen for å tekkes sponsorer, rettighetskjøpere og kommersielle samarbeidspartnere. Det handler ikke om hvem som er best nå, men hvem som passer best inn i salgsstrategien.

Spillerne betaler prisen

Turneringen legges til sommeren i USA, midt i varmen, etter en lang sesong. Mange spillere går inn i turneringen med over 60 kamper i beina. Enkelte nærmer seg 75, og det uten å telle reise, treningsleirer og kommersielle oppdrag. Dette er ikke bare en utfordring for fysikken – det er en belastning for hodet, konsentrasjonen og helheten i livet deres.

Samtidig skal de prestere i klimaforhold som med god grunn vekker bekymring blant medisinske eksperter. Flere kamper er satt opp midt på dagen i amerikanske storbyer som Miami og Atlanta, hvor temperaturen ofte bikker 35 grader. FIFPRO, spillerforeningen, har derfor valgt å gå rettens vei. De mener FIFA bryter EUs grunnleggende rettigheter og setter spillernes helse og familieliv i fare. I kjernen av saken ligger spørsmålet: Hvem eier egentlig retten til en spillers tid og kropp?

Det er første gang spillerorganisasjonen utfordrer FIFA på dette nivået. Det handler ikke lenger bare om et overfylt skjema, men om hvorvidt fotballens arbeidere har noen reell innflytelse over egen arbeidsmengde.

Penger til de som allerede har mest

FIFA har lagt 1 milliard dollar på bordet. Det høres imponerende ut, men når man ser nærmere på fordelingen, blir bildet skjevt. Europeiske lag kan få opp mot 38 millioner dollar bare for å møte opp. Lag fra Afrika, Asia og Oseania får under en fjerdedel. Og summene bestemmes etter «kommersiell verdi». Det betyr i praksis: hvor kjent klubben din er, hvor mange drakter du selger, og hvor mange seere du trekker på TV.

Dette motsier fullstendig ideen om solidaritet og utvikling. I praksis sementerer det forskjellene mellom fotballens fattige og rike. Det bidrar til at pengene fortsetter å sirkulere blant de samme klubbene år etter år. Og det gjør store europeiske klubber til lojale partnere for FIFA, som gjerne betaler dem godt for å sikre politisk ro og unngå opprør. Dette er ikke et system som fremmer global utvikling i sporten. Det er et system som beskytter status quo.

Saudi-Arabia på innsiden

Bak kulissene er det også tydelig hvem som trekker i trådene. Saudi-Arabias statlige investeringsfond har investert over 1 milliard dollar i strømmetjenesten som eier rettighetene til turneringen. Samtidig er de hovedsponsor. Og eier en av klubbene som er med.

Dette er ikke bare business. Det er sportsvasking i praksis. Et land med dårlig rykte på menneskerettigheter bruker fotball til å polere imaget sitt. FIFA lar det skje, fordi pengene flyter. Og fordi de politiske gevinstene for Infantino er store: Han styrker alliansene sine utenfor Europa, bygger lojalitet i Afrika og Asia, og gjør FIFA mindre avhengig av UEFA.

Her er det penger, makt og politikk i fri flyt. Og midt oppi dette står fansen igjen og lurer på hvor det ble av sporten de elsket.

Er dette fotballens framtid?

Klubb-VM 2025 handler ikke om å finne verdens beste lag. Det handler om å sikre makt og penger. Spillernes helse, sportslig rettferdighet og fotballens integritet kommer i andre rekke. Det handler om å holde de store fornøyde, skape show for nye markeder og dekke over sprekker med glitter.

Spørsmålet er ikke bare hva vi skal mene om dette mesterskapet. Spørsmålet er hvor mye vi er villige til å akseptere, før vi sier: Dette er ikke min fotball lenger.