En verden vi kjente, og det vi er i ferd med å miste

Jeg vokste opp på 90-tallet, og fortsatt er det noe i meg som klamrer seg til den tiden. Ikke fordi alt var bedre da, men fordi det var annerledes på en måte som først nå begynner å gi mening. Jeg tror år 2000 markerte et slags toppunkt. En skjør balanse mellom teknologi og kultur, mellom det menneskelige og det digitale. Teknologien forandret livene våre, men den hadde ikke tatt over. Den krevde fortsatt at vi møtte opp med både tid, tanke og hender. Den forenklet, men dominerte ikke. Og den la til rette for samvær, snarere enn å erstatte det.

Dette var før mobilen ble vår forlengede arm. Før vi sluttet å være sammen uten å dokumentere det. Internett på slutten av 90-tallet og starten av 2000-tallet var et sted du ville være, ikke et sted du følte deg tvunget til å delta i. Det var rotete, ja, men ekte. Du kunne surfe rundt uten mål, snuble over ting du ikke visste at du lette etter. Du visste hvem som satt bak skjermen (stort sett). IRC og MSN var ekte samtaler med ekte venner. Og når du logget av, var det virkelig stille. Ingen pushvarsler. Ingen algoritmer. Ingen endeløs strøm. Bare deg og virkeligheten.

Musikk var noe du ventet på, gledet deg til. Spill var ferdige når du kjøpte dem, ikke noe du trengte å oppdatere hver uke. Du kunne dra hjemmefra uten å vite hva som skjedde andre steder – og det var helt i orden. Kanskje til og med befriende. Vi levde i et mellomrom mellom det gamle og det nye. Et rom der begge verdener fantes side om side. Og vi tok det for gitt.

I dag er det aldri helt stille. Den teknologien vi forelsket oss i, har pakket oss inn. Den ga oss komfort og muligheter, men krevde oppmerksomheten vår i retur. Og vi ga den fra oss. Ikke fordi vi ble lurt, men fordi vi ikke forsto hva vi mistet. For mange ble overgangen stille og gradvis. Fra papir og blikk, til skjermer og notifikasjoner. Fra kropper som møttes, til profiler som snakker sammen. Og vi hang med, for det måtte vi.

Smartelefonen kom, og grensene mellom på og av ble visket ut. Å være koblet til ble en forutsetning for å være med. Skjermen i lomma visste plutselig alt om oss. Den ble vår kalender, vårt speil, vårt kart og vår arena. Men få av oss snudde oss og så etter hva vi hadde lagt igjen på veien.

Dette handler ikke bare om nostalgi. Det handler om rytme. Om rom. Om følelsen av at det finnes øyeblikk som ikke måles, kommenteres eller deles. Det handler om frihet fra konstant kobling. En frihet vi kanskje ikke visste at vi savnet før den var borte.

Et nytt skifte: AI

Og nå skjer det igjen. Denne gangen med kunstig intelligens. Raskere og mer omfattende enn noe tidligere skifte. På bare få år har AI-verktøy blitt en del av hverdagen. Det som startet som nysgjerrige eksperimenter, har blitt en naturlig del av arbeidsdagen for mange. ChatGPT. Midjourney. Sora. Veo. Navnene går fort i glemmeboka, men påvirkningen deres gjør ikke det.

Og vi venner oss til det, som vi alltid gjør. Men det er noe som skurrer nå. En dypere uro. For hvor mange ganger har du de siste månedene stoppet opp og tenkt: Er dette ekte? Er det en stemme, eller en simulering? Et bilde, eller et produkt av tall og modeller? Selv de som jobber med teknologien, sliter med å se forskjell. Og dette er bare begynnelsen.

AI er i sin mest primitive form akkurat nå, og likevel klarer den allerede å forvirre oss. Forestill deg hva den kan gjøre når den modnes. Når alt det som virker imponerende i dag bare blir barnematen sammenlignet med det som kommer. Hva skjer når hele vår kulturelle produksjon – tekst, bilde, lyd, film – filtreres gjennom modeller som aldri har kjent regn på huden eller stått stille i en klem fra noen de er glad i?

Hva skjer når barn vokser opp uten å vite at det finnes en forskjell på generert og genuint? Når alt de ser er optimalisert, perfeksjonert, formet av noe som aldri selv har erfart?

Det siste øyeblikket før det glipper

Vi befinner oss fortsatt i et slags mellomrom. Et skjæringspunkt der mye fortsatt kommer fra mennesker. Der stemmen i podkasten er ekte. Der teksten du leser er skrevet av noen med puls. Men det varer ikke evig. Grensen glir. Og snart vet vi ikke lenger.

Snart er majoriteten av det vi ser, hører og kanskje til og med snakker med, laget av maskiner. Ikke fordi noen har planlagt det slik, men fordi det er effektivt. Fordi det lønner seg. Fordi vi lot det skje.

Dette er ikke et apokalyptisk varsel. Det er en påminnelse. En liten hånd på skulderen. En oppfordring til å kjenne etter, før det blir umulig å kjenne forskjell. Har du noen gang kjent på angeren over ikke å ha visst at det var siste gang du gjorde noe? Logget ut av MSN. Hørte på radio sammen. Leste papiravisa med kaffeflekker og blyantstreker. Dette er et sånt øyeblikk. Et punkt vi kommer til å se tilbake på og si: vi visste det, men vi gjorde ingenting.

Hva gjør vi med det?

Jeg tror ikke vi kan stoppe utviklingen. Kanskje vi ikke skal det heller. Men vi kan bestemme oss for hvordan vi møter den. Vi kan velge å være mennesker – fullt og helt, ikke bare som estetisk ideal. Ikke som motstand, men som praksis.

Vær i samtaler som ikke trenger en skjerm. Lag ting for mennesker, ikke for algoritmer. Gå en tur uten å spore den. Del et måltid uten å dokumentere det. Snakk med barna dine uten å google svaret. Se noen i øynene og ikke i skjermen. Vær lat sammen med noen. Still et spørsmål uten å forvente svar. Les en bok som ikke har pushvarsler.

AI vil bli mer imponerende, mer tilgjengelig, mer usynlig. Det vil lære seg stemmen din. Blikket ditt. Målene dine. Det vil speile deg og forbedre deg. Og kanskje en dag overbevise deg om at det er mer deg enn du er. Men det finnes fortsatt et rom, her og nå, der det menneskelige ikke bare er nok – men nødvendig.

Dette rommet må vi verne om. Ikke fordi vi er redde for fremtiden, men fordi vi verdsetter det vi fortsatt har. En mulighet til å være til stede. Til å føle. Til å tvile. Til å feile, og lære. Til å være ekte – også når det ikke lønner seg.

For i en verden der alt kan simuleres, blir det ekte sjeldnere og viktigere. Og kanskje er det vår oppgave nå. Å ikke bli nummen. Å ikke akseptere at alt bare glir over i bekvemmelighet.

La oss ikke gå glipp av dette også.

Ikke denne gangen.