Snakk med troverdighet: kunsten å være deg selv

Vi har alle møtt dem. Menneskene som får oss til å slappe av med en gang. Som skaper tillit bare ved måten de er på. Ikke fordi de sier de er trygge, men fordi vi kjenner det i kroppen. De har en slags ro, varme, tilstedeværelse. Og det smitter.

Hva har dette med kommunikasjon å gjøre? Alt, faktisk.

Hvis du lager innhold, driver med formidling, eller bare vil få gjennomslag for det du brenner for, er det ikke bare hva du sier som teller. Det er hvordan du sier det. Og om det kjennes ekte.

Men ektefølt kommunikasjon er ikke noe som bare skjer. Det er en ferdighet. Noe du kan øve på. Noe du kan kjenne igjen i kroppen når det er der – og merke savnet av når det mangler.

Problemet med å ville være flink

Altfor mange som snakker til kamera eller publikum, havner i samme felle. De vil så gjerne gjøre det riktig at de mister seg selv. De skrur på en slags presentasjonsmodus. Stemmen blir litt lysere. Kroppsspråket litt stivere. Tonen litt påtatt positiv.

Men vi merker det. Vi kjenner når det ikke stemmer. Og da forsvinner tilliten.

Det handler ikke om at folk er dårlige til å kommunisere. Det handler om at de er uærlige med seg selv i øyeblikket. For mens de kanskje er nervøse, usikre eller slitne på innsiden, prøver de å fremstå som entusiastiske og glødende. Det blir brudd i signalene.

Og dette skjer ikke bare på video. Det skjer i møter. På scenen. I e-poster. I jobbsøknader. I samtaler der du egentlig vil bli hørt, men ender opp med å fremstå polert og vag. Fordi du prøvde å være «proff» i stedet for deg selv.

Hvordan finne tilbake til deg selv

Hvis du vil kommunisere med troverdighet, må du øve deg på én ting: å være i kontakt med deg selv mens du snakker.

Det betyr ikke at du må være rørt eller overfølsom. Men at du er til stede i kroppen. At det du sier, er forankret i noe du kjenner, ikke bare noe du tenker.

Et triks som funker: før du starter opptaket, la kameraet gå i to minutter uten å bruke opptaket. Prat litt for deg selv. Kjenn etter i kroppen. Legg merke til om du har spenninger i skuldre, bryst eller mage. Bare legg merke til det. Ikke fiks noe. Bare si noen setninger mens du har oppmerksomheten i kroppen.

Dette gjør noe med stemmen din. Med pusten. Med tempoet. Det er som om kroppen får lov til å være med. Og plutselig kjennes det ikke så farlig å snakke mer.

Du trenger ikke gå rundt og være et åpent følelsesmenneske hele dagen. Men du kan velge å skru på nærvær når det gjelder. Det er trenbart. Og det gir effekt.

Bruk kroppen som kompass

De fleste prøver å skape tillit med hodet. Men tillit er en kroppslig opplevelse. Den oppstår når det er samsvar mellom hva du sier og hvem du er.

Derfor kan det være lurt å ha et anker: et emosjonelt sentrum. Noen kjenner det i brystet. Andre i magen. Poenget er å være bevisst på hvor du kjenner det når noe betyr noe for deg.

Snakk fra det stedet. Ikke som en teknikk, men som en vane. La litt av oppmerksomheten din være der mens du snakker. Det vil gi stemmen din mer varme, språket mer presisjon, og budskapet mer tyngde.

Når det skjer, vil folk merke det. De vil høre det i stemmen. Se det i ansiktet ditt. Og de vil få lyst til å lytte videre, fordi noe i deg henger sammen.

Gjør det lettere for deg selv

Mange tror at det å snakke naturlig krever at du er spontan og åpen. Men sannheten er at det er lettere å være ekte når du har forberedt deg.

Lag en plan. Ikke et manus. Kjenn rekkefølgen, de viktigste punktene, hva du vil at mottakeren skal sitte igjen med. Så slipper du å tenke så mye underveis.

Når du har planen i kroppen, kan du glemme den litt. Da kan du være mer til stede. Snakke som deg selv. Og kjenne etter mens du snakker.

Det handler ikke om å være perfekt. Det handler om å ha overskudd nok til å være til stede. Og det overskuddet skaper du ved å ha en struktur som hjelper deg.