Tottenham-supporteren: Evig optimist i møte med lidelse

Det finnes fotballsupportere som elsker å vinne, og så finnes det de som elsker spillet. Tottenham-supporteren tilhører den siste kategorien. Han vet at trofeer er sjeldne, at håp ofte svinner, og at nedturer er en del av pakka. Likevel er han der, kamp etter kamp, klar for å oppleve magiske øyeblikk, selv om de ofte ender i skuffelse. For Spurs-fansen er lidelse en nødvendighet, ikke et valg, en medfødt egenskap for dem som elsker dette laget.

Hvorfor elsker så mange nordmenn Tottenham?

For nordmenn flest er ikke valget av favorittklubb tilfeldig. Mange vokste opp med tippekampen på NRK, og da Erik «The Viking» Thorstvedt voktet målet for Spurs på slutten av 80- og begynnelsen av 90-tallet, var valget enkelt for mange unge fotballfans. Det var noe spesielt med å ha en norsk spiller i en av Englands største klubber. Tottenham ble vist oftere på TV, og nordmenn flokket seg rundt laget med de hvite draktene fra Nord-London.

Men det handler om mer enn bare Thorstvedt. Tottenham representerer noe mer, en underdog-mentalitet som passer perfekt inn i den norske folkesjelen. Klubben har sjelden vært blant de aller beste, men den har alltid vært der oppe, like utenfor rekkevidde av de aller største. Akkurat nok til å gi håp, men ikke nok til å innfri drømmene helt.

I tillegg har Tottenham alltid vært en klubb for individualister. De har hatt spillere som Paul Gascoigne, Glenn Hoddle, David Ginola og Gareth Bale, kunstnere med ballen, magikere som kan gjøre det umulige mulig. Det er dette som trekker folk til klubben. Ikke nødvendigvis pokalene, men måten de spiller fotball på.

Tottenham-stilen: «To dare is to do»

For en Spurs-supporter handler fotball ikke bare om resultatet. Det handler om måten laget spiller på. Mottoet «To dare is to do» er ikke bare en floskel, men en filosofi. Angrepsfotball, tekniske spillere og et ønske om å underholde har alltid vært en del av Tottenhams identitet. Det er bedre å tape 4-3 enn å vinne 1-0 med kjedelig defensiv fotball.

Denne spillestilen har vært både en velsignelse og en forbannelse. Tottenham har ofte manglet kynismen og disiplinen som kjennetegner de mest suksessrike klubbene. Likevel er det noe romantisk med et lag som alltid prøver, selv når det går galt. Som en god film med en dårlig slutt, selve reisen er verdt det, uansett utfall.

Dette har også ført til noen av de mest minneverdige kampene i Premier Leagues historie. Spurs-fans vil aldri glemme kampen mot Manchester City i Champions League 2019, der VAR sendte dem til semifinalen på mest dramatisk vis. Eller kampen mot Ajax i samme turnering, da Lucas Moura fullførte et comeback som ingen kunne tro var mulig. Øyeblikk som disse gjør lidelsen verdt det.

Overlevelsesstrategier: Ritualer og overtro

Tottenham-supporteren er en lidenskapelig sjel, og med lidenskap kommer også overtro. Mange fans har sine egne ritualer før kamp, alt fra å ta på den samme drakten hver gang til å gjenta visse fraser før avspark. Audun Iversen, en ivrig norsk Spurs-fan, har sin egen tradisjon: Han må ringe broren sin før kamp og si «COYS, COYS, COYS» før de legger på. Og det må gjentas i pausen. Er det rasjonelt? Neppe. Men i en verden der skuffelser er en del av hverdagen, gjelder det å klamre seg til det lille man kan kontrollere.

Noen nekter å se straffespark, andre skrur av TV-en hvis Spurs leder for ikke å «jinxe» resultatet. Ritualene er mange, men felles for dem alle er at de er et uttrykk for håp, et forsøk på å påvirke det upåvirkelige.

En klubb for romantikere

Det er noe med Tottenham-supporteren. Han vet at skuffelsene kommer, men han klarer likevel å finne glede i små seire. Når Spurs slår Arsenal i Nord-London-derbyet, føles det som en tittel i seg selv. Når laget presterer en magisk kamp i Champions League, blir det snakket om i årevis. Høydepunktene kommer sjeldnere enn hos andre storklubber, men når de først kommer, smaker de desto bedre.

Og kanskje er det nettopp dette som gjør Tottenham så populært blant nordmenn. Det er et lag med karakter, med sjel, med historie. Det er laget for dem som elsker fotballens estetikk like mye som selve resultatet. For dem som vet at en seier betyr mest når den ikke kommer lett.

Det er også et lag som har vært hjemmet til noen av fotballens største personligheter. Fra Bill Nicholsons legendariske «double»-vinnere i 1961 til Pochettinos nesten eventyrlige Champions League-lag i 2019. Selv om Tottenham ikke alltid vinner, har de alltid en historie verdt å fortelle.

En kjærlighetserklæring til lidelse

Å være Tottenham-supporter er en tålmodighetsprøve. Det er å investere følelser i noe som garantert vil gi deg hjertesorg. Men det er også å være en del av et fellesskap, en kultur og en identitet som strekker seg langt utover 90 minutter på banen.

Tottenham er ikke klubben for dem som vil ha raske belønninger. Det er klubben for dem som setter pris på reisen, på de små øyeblikkene, på fellesskapet og lidenskapen. Det er klubben for dem som forstår at lidelse og glede ofte går hånd i hånd.

Så neste gang noen spør hvorfor du holder med Tottenham, kan du svare enkelt: Fordi det er ekte. Fordi det betyr noe. Fordi å elske Spurs er å elske spillet i sin reneste form, på godt og vondt. Og fordi en dag, kanskje, vil alt lidelsen endelig bli belønnet. Frem til da, «Come On You Spurs».