Språket som mangler

Han har forsket på dette i åtte år. Han vet mer om emnet enn nesten noen andre i rommet. Han kan svare på nesten ethvert spørsmål om det han holder på med, ofte med en presisjon og dybde som er imponerende å følge.

Og likevel sitter vi der, en uke før konferansen, og han vet ikke helt hva han skal si.

Ikke fordi han mangler stoff. Det er nesten det motsatte. Han har for mye. Han vil si alt, vise alt, forklare alle sammenhengene, ikke utelate noe viktig. Og han er usikker på hvem som faktisk skal sitte i salen, hva de allerede vet, hva de trenger å forstå, og hva de skal gjøre annerledes etter at han er ferdig.

Dette er ikke et kunnskapsproblem. Det er et språkproblem.

Når jeg bruker ordet «språk» her, mener jeg ikke formuleringer. Jeg mener noe mer grunnleggende: evnen til å gjøre det du vet tydelig nok til at andre kan ta det inn, og tydelig nok til at du selv kan handle på det. En forsker som ikke har funnet språket for arbeidet sitt, sliter ikke bare med å forklare det til andre. Han sliter også med å prioritere det, velge hva som er kjernen, skille mellom det som er viktig og det som er interessant. Fordi språket er ikke bare pakken rundt innholdet. Det er måten du forstår hva du egentlig holder på med.

Det samme gjelder lederen som kjenner at noe skurrer i organisasjonen, men ikke klarer å sette ord på hva. Bedriften som vet at nettsiden er feil, men ikke vet hvorfor. Personen med 40 sider notater som fremdeles ikke vet hva han egentlig prøver å si. De mangler ikke tanker. De mangler et presist nok bilde til å kunne handle.

I arbeidet med presentasjoner og faglig formidling skjer det noen ganger noe ganske enkelt. Jeg stiller et spørsmål. Forskeren svarer. Og idet han hører seg selv snakke, sier han: «Ja, det er egentlig det det handler om.»

Han visste det. Men han hadde ikke sagt det slik.

Det som skjer i det øyeblikket er ikke at han har lært noe nytt. Det er at noe han allerede visste har blitt presist nok til å bli nyttig. Han kan velge hva han skal si, fordi han vet hva kjernen er. Han kan velge hva han skal utelate, fordi han vet hva som er perifert. Valget blir mulig. Og valget er det som gjør kommunikasjonen mulig.

Det er noe paradoksalt i dette: jo mer du kan om noe, jo vanskeligere er det å velge hva du skal si. Fordi alt henger sammen, alt er relevant, og alt som utelates er et tap. Det er kunnskap som gjør det vanskelig, ikke uvitenhet.

Den hjelpen som da trengs, er sjelden flere råd om kommunikasjon. Det er noen som kan sitte tett nok på deg til å høre hva du egentlig holder på med, og hjelpe deg å formulere det presist nok til at du kan bruke det selv.

Det finnes en kortversjon av dette jeg har begynt å komme tilbake til: lederen som ber om en ny kommunikasjonsstrategi, trenger ofte ikke en strategi. Han trenger å bestemme seg. Nettsiden som ikke fungerer, er sjelden et designproblem. Den er et klarhetsproblem forkledd som design. Presentasjonen som faller flatt, er sjelden for dårlig bygd opp. Den vet bare ikke hvem den snakker til.

I alle disse tilfellene hjelper det lite å tilby teknikk. Det som trengs er noen som spør: «Er det dette du mener?»

Noen ganger er det alt som skal til.

Folk mangler overraskende sjelden tanker. De mangler språk som gjør tankene brukbare. Det er ikke det samme som å mangle ord. Det er å mangle presisjonen som gjør det mulig å velge, prioritere og handle. Og det er en annen type hjelp enn den som oftest tilbys.