VM2026: Politikk med akkreditering

Den somaliske dommeren Omar Abdulkadir Artan landet i Miami fra Istanbul. Han hadde, ifølge Reuters, gyldig visum. Han var utnevnt av FIFA. Han var kåret til Afrikas beste mannlige dommer i 2025. Han var ventet å bli den første somaliske dommeren i et VM.

Så ble han snudd i passkontrollen.

Amerikanske grensemyndigheter begrunnet det med «vetting concerns», uten å utdype hva det innebar. FIFA bekreftet at han ikke kan trene eller dømme under mesterskapet. Og den samme FIFA opplyste at de ikke er involvert i vertslandets immigrasjonsprosesser, inkludert visumbehandling.

Det er mulig dette er formelt riktig. Det gjør det ikke mindre avslørende.

FIFA kan fortelle det norske landslaget hvilken drikkeflaske trenerteamet får lov til å bruke på treningsfeltet. De kan kreve at kapteinsbindet er utstedt av dem selv. De kan forby at legen bærer en bag med feil logo. Men hvem som faktisk slipper inn i landet for å gjøre jobben sin, det er noe FIFA ikke rår over.

FIFAs eget regelverk for VM 2026 er 97 sider. Det er et imponerende dokument, ikke minst fordi det handler om mye mer enn fotball. Det sier noe om hvilke sko spillerne kan bruke når de inspiserer gressmatta. Det sier at kapteinsbindene deles ut av FIFA. Det sier at alt utstyr, bager, kjølebokser, medisinvesker og drikkebeholdere, skal sjekkes og godkjennes under Team Arrival Meeting. Det sier at tredjeparts kommersiell identifikasjon og branding er forbudt fra laget ankommer vertslandet, senest fem dager før åpningskampen.

Men det punktet som har fått mest oppmerksomhet er dette: politiske, religiøse og personlige budskap og slagord er forbudt «of any nature in any language or form» for spillere og lagledere. Forbudet gjelder kampdrakter, yttertøy, utstyr og «body».

Altså kroppen.

Det er ikke en dramatisering, det er en regel.

Jeg forstår logikken, at et VM skal ikke bli en kampflate der meningsmotstandere bruker hverandres spillere som argument. Ingen trenger at en spiss som løfter drakta etter scoring og har ni politiske budskap på kompresjonstrøya. Men det er heller ikke det denne teksten handler om.

Det denne teksten handler om er noe annet: hva som skjer når forbudet mot politikk møter all den politikken som allerede er der.

Iran spiller sine tre gruppekamper i USA i en situasjon der forholdet mellom landene er preget av krig, sikkerhetspolitikk og dyp diplomatisk konflikt. Det iranske landslaget har base i Tijuana og flyr inn og ut av USA på kampdag. Irans fotballforbund hevder at billettkvoten deres, normalt åtte prosent av stadionkapasiteten til egne kamper, ble trukket tilbake få dager før VM starter, etter at supportere allerede hadde lagt reiseplaner. FIFA hadde, da Reuters omtalte saken, ikke kommentert selve billettspørsmålet.

Iraks visekaptein Aymen Hussein ble holdt i nesten sju timer på Chicago O’Hare etter ankomst med landslaget. Han kom til slutt inn. Lagets fotograf Talal Salah ble avhørt i over ti timer, fikk telefonen undersøkt, og ble nektet innreise.

Sør-Afrikas landslag måtte utsette avreisen til sin base i Mexico etter forsinkelser i visumbehandlingen, før spillerne til slutt fikk reise. Den internasjonale sportsjournalistforeningen AIPS har bedt FIFA gripe inn i visumproblemer for journalister fra Iran og deler av Afrika. Ifølge AIPS har flere akkrediterte journalister fått problemer med visum, og noen har fått single entry-visa til et VM som arrangeres i tre land.

Og Omar Artan er hjemme i Somalia.

Foto credit: Divulgação

USA har strenge innreiserestriksjoner for borgere fra en rekke land, blant dem Somalia og Iran. Det finnes unntak, og enkeltsaker vurderes fortsatt individuelt. Men poenget er ikke om USA har lov til å ha grensekontroll. Alle land har det.

Poenget er at FIFA har lagt verdensmesterskapet til et land der statsborgerskap, sikkerhetsvurderinger og utenrikspolitikk allerede former hvem som får komme inn, og deretter presenterer dette som noe utenfor FIFAs ansvarsområde.

Det er noe underlig med den ansvarsfordelingen.

FIFA er ekstremt presise der pengene og synligheten befinner seg. De vet hvilken logo som er feil på en legebag. De vet at pokalen skal leveres tilbake i garderoben umiddelbart etter finalen, og at laget får med seg en kopi kalt Winner’s Trophy. De vet at sponsorens logo ikke kan synes i bakgrunnen av Haalands Instagram-post fra treningsanlegget. De vet hva som er tillatt og ikke tillatt langt ned i formateringsdetaljer.

Men hvem som slipper inn i landet for å dømme, støtte, dekke og spille, det overlater de til andre.

Det finnes et bilde fra Washington DC 5. desember 2025 som er vanskelig å ignorere i denne sammenhengen. Under VM-trekningen opprettet FIFA en ny pris, «FIFA Peace Prize, Football Unites the World», og ga den første prisen til Donald Trump. Infantino roste ham for å bringe folk sammen i en «spirit of peace».

President Donald Trump accepts the inaugural FIFA Peace Prize from FIFA President Gianni Infantino, Friday, December 5, 2025, during the FIFA World Cup drawing at the John F. Kennedy Center for the Performing Arts in Washington, D.C. (Official White House Photo by Daniel Torok)

Det er det samme FIFA som har nedfelt at spillere ikke kan bære personlige budskap på kroppen. Den samme FIFA som skriver i egne dokumenter at organisasjonen er forpliktet til å respektere internasjonalt anerkjente menneskerettigheter og arbeide for å fremme beskyttelsen av disse rettighetene.

Norges Fotballforbund er blant forbundene som støtter en etikk-klage mot Infantino. Klagen, fremmet av FairSquare, argumenterer for at Trump-prisen bryter FIFAs egne regler om politisk nøytralitet. Det er FIFAs egne regler som brukes som argument.

Men her er det egentlige problemet, og det er ikke at FIFA er hyklerske. Det er for enkelt, litt som å bli overrasket over at det regner om høsten.

Det egentlige problemet er at «fotball og politikk skal ikke blandes» sjelden brukes som et prinsipp. Det brukes som et verktøy. FIFAs nøytralitetsregel har ofte hatt en retning: det styrer hvem som får uttrykke hva, mer enn det fjerner politikk fra fotballen. Fotballen har aldri vært uten politikk. Det er gjennomstrømmet av den, i valg av vertsland, i kommersielle avtaler, i hvem som holder pressekonferansen, i hvem som overrekker prisene på scenen.

Det FIFA forbyr er ikke politikk, det er politikk de ikke kontrollerer.

Spillerne kan ikke ha et budskap på kroppen. Men grensekontrollen taler. Sponsorlogoene taler. Vertsstaten taler. FIFA taler, fra en scene i Washington med en fredspris i hendene.

FIFA har ikke fjernet politikken fra VM. De har bare avgjort hvem som får bruke den.

Det er der Omar Artan sitter hjemme, og VM begynner om noen dager.

Kilder og avgrensning: Teksten bygger på FIFAs VM-regelverk, Reuters’ dekning av Omar Artan, Iran, Irak og Sør-Afrika, AIPS’ uttalelser om journalistvisum, FIFAs omtale av Trump-prisen og Reuters’ omtale av etikkklagen mot Infantino. Virale påstander om Senegal og Uzbekistan er ikke brukt som faktagrunnlag. Opplysninger om avslag for marokkanske supportere er heller ikke brukt i hovedargumentet, siden de foreløpig bygger på en avgrenset supportersak og ikke dokumenterer et generelt mønster.