Hva vi sier når vi tror ingen ser oss

Kommentarfeltene interesserer meg fortsatt. Jeg bare orker sjelden å lese dem lenger.

Det er ikke fordi jeg ikke er interessert i hva folk mener. Jeg er fascinert av meninger, uenigheter, spenningene i en samtale der noen faktisk har tenkt gjennom noe. Men kommentarfeltene er sjelden det. De er noe annet, noe mer ukomfortabelt: de er steder der noe i oss løsner. Og det er det som egentlig interesserer meg.

Vi snakker gjerne om netthets som om det er et problem med enkeltpersoner. Det er en bekvem forklaring, for den gjør skaden til noe avgrenset og fjernt. Det er noen andre, et lite mindretall, noen med hat i seg. Og det er sant at det finnes folk som aktivt og bevisst trakasserer, truer og forsøker å drive andre ut av det offentlige rom. Det er alvorlig, det er straffbart, og det er skammelig. Men hvis vi stopper der, tror jeg vi misser noe større.

For de fleste kommentarene som forpester en nyhetsartikkel, et debattinnlegg eller et innlegg fra en offentlig person, er ikke skrevet av folk med et organisert ønske om å skade. De er skrevet av folk som ellers fungerer fint i hverdagen, betaler skatten sin, sier takk til kassereren i butikken. Folk som på nett sier ting de aldri ville sagt til et annet menneske ansikt til ansikt. Det gapet er det jeg er opptatt av.

Noe skjer i møtet mellom oss og den hvite tekstboksen.

En del av det handler om avstand. Ansikt-til-ansikt-kommunikasjon er full av bremser, og ordene koster noe fordi du må stå for dem i sanntid. Den digitale tekstboksen fjerner de fleste av disse bremsene, og det som er igjen er bare tanken og publisér-knappen.

Men jeg tror det er mer enn avstand. Jeg tror vi har underestimert hva anonymitet og pseudonymitet gjør med vår selvoppfattelse. Når ingen vet hvem du er, er du ikke lenger deg i sosial forstand. Du er noe løsrevet fra ditt eget omdømme, fra din familie, din arbeidsgiver, naboene. Den løsrivelsen gir frihet, og frihet uten forankring kan gå begge veier.

Vi er sosiale dyr formet av de situasjonene vi befinner oss i, og vi oppfører oss svært ulikt avhengig av om situasjonen legger til rette for empati eller aggresjon. Kommentarfeltene er en situasjon designet for det siste, ikke med vilje, nødvendigvis, men som et resultat av mange valg som ble tatt med andre hensikter.

Algoritmene belønner det som skaper reaksjoner, og sinte reaksjoner skaper flere reaksjoner enn rolige. Plattformene tjener penger på engasjement, engasjement genereres av konflikt, og konflikt trenger forenklede ytringer som er lette å ta stilling til. Nyanser er uproduktive. Tvil er uproduktiv. Empati er uproduktiv.

Resultatet er et offentlig rom der det gjennomtenkte er synlig ulempe.

Det er det vi bør snakke mer om. Ikke om enkeltmenneskene som velger det verste, men om de strukturene vi alle lever og ytrer oss innenfor, og som gjør det nesten rasjonelt å velge det verste. Ikke fordi folk er ille, men fordi systemet premierer noe bestemt og straffer noe annet.

Jeg er litt utålmodig med det jeg vil kalle det moraliserende svaret på dette. Det svaret sier: vi må oppføre oss bedre, vi må ta ansvar, den tause majoriteten må si ifra. Og det er alt riktig, selvsagt. Men det er litt som å be folk spise sunnere uten å spørre hvorfor de befinner seg i et matlandskap fullt av usunn mat som er billig, lett tilgjengelig og smakssatt for avhengighet. Individuell moral er nødvendig, men ikke tilstrekkelig som analyse.

Det som bekymrer meg mest er ikke hatmeldingene i seg selv. Det er sedimentet, det som legger seg lag på lag over tid uten at noen enkelt hendelse kan peke på. Tonen normaliseres gradvis. Det som var sjokkerende for to år siden er vanlig nå, og det som er sjokkerende nå vil være vanlig om to år. Grensene forskyves jevnt og stille, og nettopp fordi det skjer sakte, legger vi knapt merke til det.

Vi ser det også i tonen blant folk som ikke driver med organisert hets. Folk som er fornuftige i de fleste sammenhenger bruker ord om politikere, journalister og offentlige personer som de aldri ville brukt om en kollega eller nabo. Det er som om det offentlige mennesket er opphørt å være et menneske og blitt en rolle, en funksjon, en figur det er greit å utslette med ord. Det er en merkelig form for avhumanisering, og den er ikke begrenset til ytterkantene.

Spørsmålet er hva som bringer oss tilbake.

Jeg er ikke sikker på at det finnes ett svar, og jeg er skeptisk til dem som er altfor sikre. Regulering hjelper, delvis. DSA og lignende regelverk som tvinger plattformene til å ta mer ansvar er nødvendig og lenge ventet. Aldersverifisering hjelper, delvis. Det er bra at det blir vanskeligere å agere anonymt. Men ingen av disse tiltakene endrer det underliggende: at vi har bygd digitale rom som gjør oss litt dårligere til å behandle hverandre som mennesker.

Det som faktisk kan flytte noe, tror jeg, er om det normale skifter. Ikke at hatefulle ytringer blir straffet hardere, men at de møter motstand. At det vanlige svaret på en slem kommentar ikke er en ny slem kommentar, men noen som ikke synes det er greit. At det etter hvert blir pinlig å oppføre seg som mange nå gjør. Vi er alle ekstremt sensitive for sosialt press, også på nett, og om normen endrer seg, endrer adferden seg.

Men det forutsetter at noen begynner. Og at det ikke koster for mye.

Det er der vi er nå. Det koster fortsatt noe å si ifra, og det koster lite å holde kjeft. Den ligningen er feil, og vi er selv med på å holde den feil, hver gang vi scroller forbi noe vi egentlig synes er uakseptabelt, og tenker at det ikke er vår sak.