Pseudoarbeid og nødvendigheten av å late som

Det finnes arbeid som dekker behov, og arbeid som opprettholder strukturer. Forskjellen er ikke alltid synlig i det daglige. Den merkes oftere som en vag følelse av at noe skurrer, en opplevelse av aktivitet uten retning. Hvis du leste Når arbeid slutter å være et middel, som handlet om hvordan arbeid har sluttet å være et middel og blitt en norm, så handler denne teksten mer om hva som skjer når normen består, selv der middelet ikke lenger er nødvendig.

Spørsmålet er ikke om folk jobber hardt. Mange gjør det. Spørsmålet er hva arbeidet faktisk er for.

Tjenesteøkonomiens ekspansjon

I løpet av de siste hundre årene har andelen mennesker som arbeider direkte med produksjon av mat og fysiske varer falt betydelig i mange land. Effektivisering og teknologisk utvikling har gjort det mulig å produsere mer med færre hender. Samtidig har sysselsettingen i tjenestesektoren vokst. Det er i seg selv ikke problematisk. Helse, utdanning, omsorg og infrastruktur er nødvendige funksjoner i komplekse samfunn.

Men innenfor den brede betegnelsen “tjenester” finnes det også en betydelig mengde arbeid som er vanskeligere å plassere. Koordinering, administrasjon, rapportering, kvalitetssikring, markedsføring, rådgivning, kontroll av kontrollører. Mange av disse funksjonene har en rasjonell begrunnelse isolert sett. Samlet kan de likevel gi inntrykk av et system som primært forvalter seg selv.

Det kan være nyttig å skille mellom arbeid som dekker et identifiserbart behov, og arbeid som først og fremst opprettholder organisasjonsstrukturer, konkurranseposisjoner eller intern legitimitet. Dette er ikke en moralsk vurdering av menneskene som utfører arbeidet. Det er en analyse av hva slags funksjon arbeidet faktisk fyller.

Når en stadig større andel av arbeidsstyrken beveger seg bort fra direkte produksjon og over i lag av administrasjon og meta-arbeid, kan det indikere at systemet ikke bare produserer varer og tjenester, men også opprettholder sin egen nødvendighet gjennom sysselsetting.

Bullshit jobs og pseudoarbeid

Den britiske antropologen David Graeber satte ord på noe mange allerede hadde kjent på da han lanserte begrepet “bullshit jobs” i boken Bullshit Jobs. Hans påstand var ikke at alt arbeid er meningsløst, men at en betydelig andel av moderne jobber oppleves som unødvendige, også av dem som utfører dem. Poenget hans var mindre polemisk enn det ofte fremstilles. Han forsøkte å beskrive en situasjon der mennesker selv rapporterer at arbeidet deres ikke ville vært savnet dersom det forsvant.

I Skandinavia har Dennis Nørmark og Anders Fogh Jensen formulert en beslektet diagnose i boken Pseudoarbeid. De retter oppmerksomheten mot arbeidsoppgaver som fremstår som aktivitet uten substans, møter uten beslutning, rapporter uten lesere, prosedyrer som primært legitimerer sin egen eksistens. Forskjellen i begrepsbruk er interessant. Der Graeber peker på jobben som sådan, peker Nørmark og Fogh Jensen på oppgavene innenfor ellers legitime jobber.

Til sammen beskriver disse perspektivene en situasjon der arbeid ikke nødvendigvis forsvinner når dets opprinnelige funksjon reduseres. I stedet kan nye lag av aktivitet vokse frem. Aktivitetene kan være komplekse, krevende og tidkrevende, men deres bidrag til reelle behov er ikke alltid åpenbare.

Det interessante her er ikke å fastslå hvor mange jobber som “egentlig” er meningsløse. Slike tall vil uansett være usikre og avhengige av definisjon. Det interessante er at opplevelsen av meningsløshet er så utbredt at den ikke uten videre kan avfeies som individuell misnøye.

Å være i arbeid

Hvis produktiviteten i materielle sektorer øker, kunne en mulig konsekvens vært redusert samlet arbeidstid. Historisk har dette delvis skjedd. Arbeidsdagen ble kortere, helger og ferie ble institusjonalisert. I nyere tid ser denne bevegelsen ut til å ha bremset. I stedet for å fordele produktivitetsgevinster i form av mer fritid, har mange samfunn valgt å opprettholde høy sysselsetting.

En mulig tolkning er at arbeid ikke lenger bare er en måte å produsere det vi trenger, men også en måte å fordele inntekt og sosial tilhørighet på. Lønn er koblet til arbeid. Rettigheter er koblet til arbeid. Identitet er koblet til arbeid. Når denne koblingen først er etablert, blir det vanskelig å redusere arbeidets omfang uten samtidig å utfordre hele fordelingsmekanismen.

Dette kan forklare hvorfor nye arbeidsoppgaver oppstår selv der effektiviteten øker. Hvis lønnsinntekt forutsetter arbeid, og arbeid er inngangsport til forbruk, blir det nødvendig å opprettholde et visst volum av sysselsetting. Arbeid blir da ikke bare et middel til produksjon, men et nødvendig ledd i en større økonomisk syklus.

Kapitalismen, forstått som et system der lønnsarbeid og kapitalavkastning er sentrale fordelingsmekanismer, kan i denne sammenhengen ses som avhengig av kontinuerlig aktivitet. Når produktiviteten øker, må enten arbeidstiden reduseres eller nye aktiviteter skapes. Dersom det første ikke skjer, blir det andre mer sannsynlig.

Å late som

Mye pseudoarbeid kan forstås som en form for kollektiv tilpasning. Organisasjoner dokumenterer for å vise ansvarlighet. Avdelinger rapporterer for å synliggjøre aktivitet. Konsulenter utarbeider strategier for å demonstrere fremdrift. Hver enkelt handling kan ha en rasjonell begrunnelse, men summen kan likevel fremstå som en struktur der det å fremstå som virksom er like viktig som å være det.

Dette kan skape en subtil form for dobbeltbevissthet. Mange vet at deler av arbeidet ikke har klar effekt, men deltar likevel. Ikke fordi de er uærlige, men fordi systemet belønner deltakelse i aktivitet mer enn reduksjon av den. Å foreslå at en oppgave ikke trengs, kan oppleves som en trussel mot egen eller andres posisjon.

Slik oppstår en situasjon der det å “late som” ikke nødvendigvis er et individuelt bedrag, men en kollektiv praksis. Man spiller med i et spill som ingen fullt ut kontrollerer, men som alle er avhengige av.

Ressurser og retning

Det er her miljødimensjonen kan komme inn, uten at den trenger å dominere. Hver arbeidsoppgave, også den som fremstår administrativ eller symbolsk, forbruker tid, energi og materielle ressurser. Kontorbygg krever strøm. Servere krever kjøling. Reiser krever drivstoff. Menneskelig oppmerksomhet er også en begrenset ressurs.

Når betydelige deler av samfunnets samlede innsats brukes på arbeid som primært opprettholder strukturer fremfor å dekke grunnleggende behov, kan det reise spørsmål om prioritering. Dette er ikke en påstand om at løsningen er å avvikle halve arbeidslivet over natten. Det er en observasjon av at ressursbruk og behov ikke alltid er åpenbart koblet.

I en tid der økologiske grenser blir mer synlige, kan det være relevant å spørre hva slags arbeid som faktisk bidrar til å håndtere disse grensene, og hva som snarere forsterker gjennomstrømningen av ressurser uten å tilføre tilsvarende verdi.

Fordelingsproblemet

Underliggende ligger et fordelingsspørsmål. Hvis samfunnets materielle behov kan dekkes med færre arbeidstimer enn før, hvordan skal da inntekt, trygghet og status fordeles? Så lenge lønnsarbeid er den primære inngangsporten til disse godene, vil presset for å opprettholde arbeid bestå.

Pseudoarbeid kan dermed forstås som et symptom på et system som ikke har utviklet alternative fordelingsmekanismer i takt med produktivitetsveksten. I stedet for å redusere arbeidets rolle, utvides det til nye områder.

Dette betyr ikke at alle administrative eller tjenestebaserte oppgaver er overflødige. Mange er nødvendige i komplekse samfunn. Poenget er at grensene mellom nødvendig koordinering og selvopprettholdende aktivitet ikke alltid er tydelige, og at systemet som helhet kan ha insentiver til å produsere mer arbeid enn det som strengt tatt trengs.

Et ubehagelig spørsmål

Hvis dette stemmer, reiser det et ubehagelig spørsmål: Hva ville skjedd dersom en betydelig andel av dagens arbeid forsvant, ikke gjennom krise, men gjennom bevisst reduksjon? Ville samfunnet kollapse, eller ville det reorganisere seg rundt færre, mer direkte nødvendige oppgaver?

Det er mulig at svaret varierer mellom sektorer og samfunn. Det er også mulig at overgangskostnadene ville være betydelige. Likevel kan spørsmålet i seg selv være nyttig. Det utfordrer forestillingen om at full sysselsetting alltid og ubetinget er et gode, uavhengig av hva sysselsettingen består i.

Å stille dette spørsmålet innebærer ikke å avvise arbeid som sådan. Det innebærer å undersøke om arbeidets omfang og innhold fortsatt står i rimelig forhold til de behovene det er ment å dekke.

Kanskje ligger noe av spenningen i at vi fortsatt organiserer fordeling og identitet rundt arbeid, samtidig som arbeidets funksjon er i endring. Så lenge denne koblingen består, kan det være vanskelig å redusere pseudoarbeidet uten samtidig å rokke ved selve strukturen.

Det betyr ikke at løsningen er enkel, eller at en alternativ modell ligger klar. Det betyr bare at en del av den aktiviteten vi i dag kaller arbeid, kan være mer knyttet til opprettholdelsen av systemet enn til oppfyllelsen av behov. Hva vi velger å gjøre med den innsikten, er et annet spørsmål.